Arbeidsgiver ønsket å fremme bevis fra skjult overvåking av arbeidstaker, men retten tillot ikke dette

---

Arbeidstaker ble ansatt som montør høsten 2011. Under ett år senere fremmet arbeidstaker søksmål mot arbeidsgiver med krav om erstatning for usaklig oppsigelse/avskjed fra arbeidsforholdet. Arbeidsgiver bestred dette og hevdet at arbeidstaker selv hadde sagt opp jobben og at han ikke senere kunne trekke tilbake egen oppsigelse.

Arbeidsgiver anførte videre at vilkårene for avskjed/oppsigelse fra arbeidsgivers side uansett var oppfylt på grunnlag av grovt pliktbrudd fra arbeidstaker. I følge arbeidsgiver hadde arbeidstaker rutinemessig og illojalt underslått et betydelig antall arbeidstimer ved å bruke arbeidstid til hvile eller andre gjøremål. For å dokumentere dette hadde arbeidsgiver iverksatt skjult overvåking av arbeidstaker, og bevisene fra dette ønsket han å fremlegge for retten.

Privatetterforsker utførte skjult overvåking av arbeidstaker

Arbeidsgiver hadde over en periode engasjert privatetterforsker for å undersøke og dokumentere arbeidstakers bruk av egen arbeidstid. Etterforskeren hadde i ti dager observert arbeidstakeren i og omkring firmabilen. Det ble i denne sammenheng tatt bilder og det ble utarbeidet logg og rapport over arbeidet. Arbeidsgiver ønsket å fremme disse bevisene i saken. Tingretten tillot imidlertid ikke bevisene ført. Arbeidsgiver anket kjennelsen videre til lagmannsretten.

Arbeidsgiver mente overvåkingen var saklig begrunnet

Arbeidsgiver mente at retten måtte tillate bevisene ført fordi overvåkingen var et kontrolltiltak som det var saklig grunn å iverksette, herunder mistanke om misligheter av en viss betydning. Arbeidstaker på den annen side hevdet at bevisene var fremskaffet på en utilbørlig og ulovlig måte og derfor måtte avskjæres.

Hovedregelen er fri bevisføring

Det ble først vist til utgangspunktet for bevisføringen i rettsaker, som er at partene i utgangspunktet har rett til å føre de bevis de ønsker, jf. tvisteloven § 21-3 første ledd første punktum. Unntaket fra hovedregelen fremgår av tvisteloven § 22-7:

Retten kan i særlige tilfeller nekte føring av bevis som er skaffet til veie på utilbørlig måte.

Retten presiserte innledningsvis at vurderingen er todelt. Først måtte det tas stilling til om bevisene var fremskaffet enten ulovlig eller utilbørlig, og deretter hvis så var tilfellet, om beviset likevel skulle tillates ført.

Hensynet til arbeidstakers personvern og rettssikkerhet gikk foran

Ved vurderingen av om bevisfremskaffelsen var utilbørlig eller ikke ble det tatt utgangspunkt i arbeidsmiljøloven § 9-1 første ledd, som oppgir at:

Arbeidsgiver kan bare iverksette kontrolltiltak overfor arbeidstaker når tiltaket har saklig grunn i virksomhetens forhold og det ikke innebærer en uforholdsmessig belastning for arbeidstakeren.

Retten viste til at arbeidstaker ikke hadde blitt informert om kontrolltiltaket. Videre var tiltaket også direkte lovstridig ettersom gjennomføringen stred mot personopplysningsloven. Basert på en skjønnsmessig helhetsvurdering kom retten dermed til at hensynet til sakens opplysning måtte vike for de tungtveiende personvern- og rettssikkerhetshensyn som arbeidstaker hadde krav på. Arbeidsgiver fikk derfor ikke fremme bevisene for retten.