Mors frykt for far var nok til å nekte far samvær med sønnen

---

Lagmannsretten avgjorde nylig en sak som gjaldt fars samvær med sin sønn på seks år. Partene hadde et turbulent samliv og skilte lag for om lag tre-fire år siden. Etter samlivsbruddet har fars samvær med sønnen vært svært begrenset.

Gikk til sak for å få samvær

Faren tok ut stevning for tingretten for å få mer samvær med sønnen sin. I påvente av dom fra tingretten ble partene enige om at far skulle ha et visst samvær med sønnen sin. Dette samværet ble delvis gjennomført. Tingretten konkluderte med at mannen ikke burde ha samvær. Mannen anket avgjørelsen inn til lagmannsretten.

Utgangspunktet i barneloven

Samvær reguleres av barneloven § 43. Utgangpunktet her er at den av foreldrene som barnet ikke bor sammen med har krav på samvær. Etter tredje punktum kan imidlertid retten avgjøre at det ikke skal være samvær hvis dette ikke er til det beste for barnet. Ut ifra forarbeidene tar dette alternativet særlig sikte på de tilfellene «hvor barnet har vært utsatt for, eller det er fare for at barnet vil bli utsatt for, overgrep.»

Mor subjektive oppfatning har betydning

Lagmannsretten trakk frem en uttalelse fra forarbeidene for å belyse betydningen av bestemmelsen. Her står det at det vil være relevant å ta med i betraktning at den av foreldrene som barnet bor hos, har:

utviklet angst i forhold til den som ønsker samvær i en slik grad at eventuelt samvær går ut over evnen til å fungere som omsorgsperson for barnet

Etter dette viser lagmannsretten til rettspraksis som viser at mors subjektive oppfatning kan føre til at far ikke får samvær. Spørsmålet om samvær skal nektes må tas med utgangspunkt i situasjonen på domstidspunktet.

Far bør i utgangspunktet ha samvær

Lagmannsretten la til grunn at det er en presumsjon for at det vil være best for sønnen å ha samvær med far, slik at de får en relasjon. Lagmannsretten la til grunn at det var ingenting som tydet på at det begrensede samværet han hadde hatt, ikke var positivt for sønnen. Lagmannsretten la tvert imot til grunn at far og sønn hadde det fint sammen.

Fantes ingen objektive grunner til å nekte far samvær

Mor hadde flere anførsler som skulle underbygge at det ikke var til det beste for sønnen å ha samvær med faren. Lagmannsretten mente at det ikke var sannsynliggjort noen objektiv grunn for at far ikke skulle ha samvær. De anførslene mor hadde, mente lagmannsretten ikke var særlig tungtveiende. Lagmannsretten uttalte i forbindelse med presumsjonen at samvær er det beste for sønnen:

Lagmannsretten bygger denne presumsjonen på at det i dag ikke er forhold hos far som gjør det utilrådelig å starte med samvær. Far lever et ordnet liv, han har leilighet og er i jobb. Han får også godt skussmål av sine venner og omtales i positive ordelag.

Kunne mors subjektive frykt begrunne nektelse av samvær?

Spørsmålet var da om mors subjektive frykt for far kunne begrunne at far ikke burde få samvær med sønnen. Moren hadde sterk negativ innstilling til far. Hun fryktet at han ville opptre på en skadelig måte overfor sønnen fysisk eller psykisk ved samvær. Mors frykt for far, ble underbygget av at hun gikk med voldsalarm og hadde ekstra låser på dørene sine.

De faktiske forhold var svært usikre

Lagmannsretten mente at det var knyttet stor usikkerhet rundt de forhold mor trakk frem som begrunnelse for frykten. Lagmannsretten mente likevel at sannsynligheten for at far var involvert var så stor at det i en viss grad begrunnet mors frykt. Om dette uttalte lagmannsretten:

mors frykt bygger på en del, for henne, reelle hendelser som har gjort henne urolig.

Far ble nektet samvær

Lagmannsretten er under tvil kommet til at mor har en så sterk subjektiv frykt og motvilje mot at far skal ha samvær, at det i dag ikke vil være det beste for sønnen å etablere noe samvær, heller ikke under tilsyn eller med støtte.

Faren ble altså nektet samvær med sønnen fordi moren hadde en så sterk frykt for han, at lagmannsretten mente det ville være best for sønnen at det ikke var noe samvær. Subjektive forhold på mors side kan altså være tilstrekkelig til at far ikke får samvær.