Gave på dødsleie kan stride med arvelovens regler
Utgangspunktet etter norsk rett er at enhver fritt kan gi bort hele eller deler av sin formue i levende live. Men dersom gaven eller disposisjonen blir gitt på dødsleie kan den stride med arvelovens regler. Det må etter arveretten trekkes et skille mellom livs -og dødsdisposisjoner.
Livsdisposisjon
En livsdisposisjon er en disposisjon av formuesgode gjort i levende live. Slike disposisjoner vil ikke stride med arvelovens regler da disposisjonen ikke kan ses som en testasjon. Foreldre kan med det i prinsippet gi bort hele sin formue til ett av sine barn eller til fremmede. En slik disposisjon krever ikke testaments form og må ikke ta hensyn til reglene om pliktdelsarv. Et sentralt vilkår er imidlertid at disposisjonen må ha realitet for giveren. Dersom den ikke har det eller dersom disposisjonen først gjennomføres etter giverens død vil den anses som en dødsdisposisjon.
Dødsdisposisjon
En dødsdisposisjon er en disposisjon som først får realitet for giveren etter hans død, jf. arveloven § 40. Dette vil typisk være de som følger av testament. Også gaver som er gitt mens giver befinner seg på dødsleie vil regnes som en dødsdisposisjon. Dette fordi disposisjonen ikke vil få noen realitet for giveren mens han lever. Dersom disposisjonen anses som en dødsdisposisjon må den gis i testaments form for å være gyldig. Disposisjonen må da ta hensyn til pliktdelsreglene i arveloven kapittel 7 del III. Dersom arvelateren har egne barn, skal to tredeler av formuen gå til disse.
Osloadvokatene – Unngå arvekonflikt – bruk advokat
Osloadvokatene – Unngå arvekonflikt – bruk advokat
Ved å bruke advokat som fullmektig i skifteoppgjøret unngår arvingene lettere arvekonflikt. Vi i Osloadvokatene har lang erfaring med arveoppgjør.
osloadvokatene.no/eiendom/arv/unnga-arvekonflikt-bruk-advokat/
Gavens realitet for giveren
Grensen mellom livs -og dødsdisposisjoner følger ikke av arveloven og kan være vanskelig å trekke. I rettspraksis trekkes grensen etter en konkret skjønnsmessig vurdering av om gaven var ment å være oppfylt før giverens død. Spørsmålet formuleres gjerne som «om gaven for giveren innebar eller var ment å innebære noen realitet utover den å skulle sikre at mottageren etter giverens død.»
Om disposisjonen har realitet for mottakeren vil også være av betydning. Ofte vektlegges om overføringen er gjennomført i mottakerens likning og oppgitt til myndighetene av mottaker, og om mottaker betaler vedlikeholdsutgifter, avgifter mv.
Ment realitet
I enkelte tilfeller aksepteres også som livsdisposisjon en gave som faktisk ikke er gjennomført før dødsfallet, men som var ment å ha realitet før giverens død. Dette kan være tilfelle der giver og mottaker ikke rakk å oppfylle gaven før dødsleiet eller dødsfallet. Men dersom det har gått lang tid fra gavetidspunktet til dødsfallet, uten at gaven er gjennomført vil dette kunne tale for at gaven aldri var ment å skulle oppfylles mens giveren var i live.
Når giveren ikke vet at han snart vil dø
Dersom giveren juridisk sett ligger på dødsleie når gaven blir gitt medfører det at gaven automatisk blir en dødsdisposisjon uavhengig av om det var realitet i fullbyrdingen av gaven. Avgjørende for dødsleievurderingen er om giveren selv visste at han skulle dø i nærmeste fremtid. Dersom giveren ikke selv visste at han snart skulle dø, kan han ikke anses for å være på dødsleie. Dette selv om han i realiteten var terminalt syk medisinsk sett og faktisk døde kort tid etter gavedisposisjonen.
Tidsrommet mellom gaven og dødsfallet
I de tilfeller der giveren er kjent med at han snart skal dø, vil spørsmålet om det foreligger en dødsdisposisjon være hvor lenge før dødsfallet gaven ble gitt. For at man kan sies å ligge på dødsleie, må døden være rimelig nært forestående i tid. Selv ved en terminal sykdom som kan vare lenge, er det grenser for hvor lenge man kan sies å ligge på dødsleie. Det er i teorien antatt at man ikke kan ligge på dødsleie lengre enn seks måneder. Som utgangspunkt vil da en fullbyrdet gave med realitet som er gitt tidligere enn seks måneder før giveren døde, normalt antas å være en livsdisposisjon.
Tok selvmord etter å ha solgt slektsgården til den yngste sønnen
I en sak for Høyesterett avsagt i 2017 hadde en uhelbredelig kreftsyk far solgt slektsgården til sin yngste sønn ca 6 måneder før han tok selvmord. Spørsmålet for retten var om overdragelsen var en livsdisposisjon eller en dødsdisposisjon. Dersom overdragelsen i var en dødsdisposisjon skulle eiendommen ha gått inn i dødsboet og etter åsetesretten ville den eldste sønnen da ha rett til å overta gården på skiftet.
Høyesterett uttalte at det avgjørende var om disposisjonen fikk, eller var ment å få, realitet for faren i hans levetid. Det ble brakt på det rene at faren hadde sørget for detaljert kjøpekontrakt med avtalt overtakelse på et tidspunkt han utvilsomt regnet med å være i live.
Ikke på dødsleie
Retten uttalte at det var klart at faren ikke var på dødsleie da han overførte gården. Selv om han led av uhelbredelig kreft, var tilstanden hans da så vidt god at det ikke forelå en betydelig risiko for at han skulle dø i nær fremtid. Det var da eiendommen ble overført heller ikke noe som tilsa at han hadde planlagt å ta sitt eget liv. I likhet med de tidligere instanser kom Høyesterett til at overdragelsen av eiendommen måtte anses som en livsdisposisjon. Eiendommen kunne dermed ikke kreves overført til dødsboet og den eldste sønnen kunne ikke gjøre åsetesrett gjeldende på skiftet.