Når er det tillatt å stifte gjeld med virkning for den andre ektefellen?
Står man overfor vanskelige økonomiske tider i hjemmet kan du eller den du bor med bli fristet til å ta opp lån fra en bank eller annen finansieringsinstitusjon. Er du i tillegg gift, ser vi at det kan dukke opp spørsmål i samlivet om hvor langt du står ansvarlig for gjeld som ektefellen din pådrar seg. Artikkelen tar for seg hvilke rettslige mekanismer som beskytter deg, men også noen fallgruver du må vite om.
Krav om særskilt hjemmel
Utgangspunktet etter ekteskapsloven § 40 er at en ektefelle ikke kan stifte gjeldsforpliktelser med virkning for den andre ektefellen. Denne hovedregelen kan du lese mer om her. For at kreditor skal kunne gå på dere begge, må det finnes en særskilt hjemmel for det.
Man kan på mange måter si at ansvaret for gjeld skal ligge hos den som tok det opp, fordi et ekteskap ikke er ment å påvirke den selvstendige råderett du har over egne ting og eiendeler. Dette gjelder også eiendeler som er ervervet etter ekteskapets inngåelse, se ekteskapsloven § 31. Lovens system tilsier dermed at dette grunnprinsippet også gjelder gjeldsforpliktelser som den ene ektefellen pådrar seg under samlivet.
Vi skal i det følgende se nærmere på to praktiske tilfeller hvor ektefellene likevel hefter for gjeld i fellesskap:
- Hjemmel i avtale
- Hjemmel i lov, særlig ekteskapsloven § 41
Avtale som hjemmel for felles ansvar
Det er verd å merke seg at det finnes muligheter til å avtale en felles gjeldsordning mellom ektefeller. Det er imidlertid sjelden at det inngås slike uttrykkelige avtaler om at man pådrar seg gjeld for den andre ektefellen.
Høyesterett har imidlertid i noen eldre avgjørelser godtatt såkalte stilltiende avtaler mellom ektefeller om et felles gjeldsansvar.
I saken i Rt. 1996 s. 1666 hadde ektemannen tatt opp tilleggslån på kr. 300 000 for å rehabilitere en del av felles bolig. Kvinnen hadde undertegnet en pantobligasjon og bekreftelse på lånet, men var overfor banken ikke medansvarlig for lånet. Dette ble tatt opp av mannen alene.
Høyesterett synes å legge stor vekt på at hun ved undertegnelsen var klar over at lånet ble tatt opp. De la også vekt på at hun eide halvparten av boligen og at rehabiliteringen ville lede til forhøyet økonomisk verdi ved bruk eller salg.
Resultatet ble at ektefellene heftet sammen for tilleggslånet. På grunn av negativ utvikling i eiendomsmarkedet, måtte de da dele tapet mellom seg når eiendommen ble solgt.
Representasjonsregelen i ekteskapslovens § 41
Når ikke avtale eller stilltiende forutsetning mellom partene tilsier at det skal gjelde et felles gjeldsansvar, oppstiller loven to muligheter i ekteskapsloven § 41:
En ektefelle kan under samlivet med ansvar for begge ektefellene inngå vanlige avtaler om det daglige husholdet og oppfostringen av barna og vanlige avtaler for å dekke den enkelte ektefellens nødvendige behov. Dette gjelder også leie av felles bolig. Slike avtaler anses å være inngått med ansvar for begge ektefellene hvis ikke noe annet går fram av forholdene.
1. Avtaler av hensyn til familiens underhold
Det første alternativet er at ektefellen har tatt opp gjeld via “vanlig avtale” om “det daglige husholdet og oppfostringen av barna”.
Slik vi forstår uttrykket vanlige avtaler, gjelder det de løpende og påregnelige avtaler som den andre ektefellen må regne med at det er behov for i husholdningen. Når man leser vilkårene samlet, må avtalen som innebærer låneopptak knytte seg til den daglige drift av hjemmet.
Det er i denne sammenheng viktig å være klar over at det følger av juridisk litteratur at klær og oppvarming til barna inngår. For å avgjøre de nærmere grensene må det foretas en samlet vurdering hvor både ektefellenes økonomiske stilling og den alminnelige velferdsutvikling kan få betydning.
2. Avtaler av hensyn eget nødvendig behov
Begge ektefeller hefter også for “vanlige avtaler” for å dekke ektefellens “nødvendige behov”.
Både når det gjelder avtaler til familiens underhold og eget nødvendige behov, stilles det krav om at avtalen er vanlig. Ekstraordinære utgifter til luksusvarer- eller tjenester, anses ikke som “vanlige avtaler” som den andre ektefellen hefter for. Derimot vil klær og påregnelige utgifter måtte kunne inngå.
På samme måte som i forrige avsnitt viser forarbeidene til el. § 41 at ektefellenes økonomiske situasjon og den alminnelige velferdsutvikling vil styre hvilke avtaler en ektefelle kan inngå på vegne av begge ektefellene. Med en høyere betalingsvilje i samfunnet og flere behov i hjemmet, kan det tyde på at utviklingen går i retning av at mer vil inngå som nødvendige utgifter, slik dette er beskrevet i el. § 41.
Kravet til at utgiftene må være “nødvendige” setter en ytre ramme for hvilke avtaler en ektefelle kan disponere over på vegne av den andre ektefellen. Folk flest vil nok si at det som trengs til livsopphold og en viss grad av livsutfoldelse er nødvendige. Men hvordan stiller det seg eksempelvis med kostbare lege- og tannlegeregninger fra ektefellen din?
I slike tilfeller kan det være betryggende å ta kontakt med en advokat med god kunnskap om hvor langt ektefellen kan forplikte dere begge.
Er gjeld stiftet på dine vegne i løpet av samlivet?
Ta kontakt med Osloadvokatene for en vurdering av din sak. Vi setter av tid til deg og det løper ingen kostnader før et oppdrag er bekreftet.
Vi har lang og bred erfaring med reglene som gjelder i familiesaker.