Arvepakt - Arvelater kan være bundet til å ikke endre sitt testament

---

Arvelater kan være bundet til et løfte om å ikke skulle endre eller opprette testament.

Utgangspunktet er at en arvelater fritt kan opprette, endre og tilbakekalle sitt testament, dette føler av arveloven § 47. På den annen side kan arvelater ha et ønske om å binde seg til et testament som er gjort eller binde seg til at arven skal fordeles etter loven. Reglen om hvordan arvelater kan inngå en slik bindene avtale, arvepakt, finnes i arvelovens § 49.

Arvelovens § 49 gir testator mulighet til å binde seg til ikke «å gjøre, endre eller tilbakekalle» et testament. Bestemmelsen åpner for to ulike typer arvepakt. Arvelater kan bindes til ikke å endre eller tilbakekalle et testament som er skrevet. På denne måten sikres testamentsarvingene. På lik linje kan arvelater bindes til ikke å opprette et testament. Slik at livsarvingene er sikret at arven fordeles etter loven.

Det sentrale ved arvepakten er at den begrenser arvelaters testasjonskompetanse i fremtiden. Denne disposisjonen inngås derfor mellom arvelater og en arvelater forplikter seg overfor, en adressat. Dette er i motsetning til testament, som er en ensom disposisjon uten motpart. Det settes ingen begrensninger til hvem som kan være adressat i en arvepakt. Det kan være en livsarving, testamentsarving eller en tredjepart som arvelater ønsker å forplikte seg overfor. Arvepakter trenger ikke være inngått med en part som rett på arv.

Hvorfor inngå arvepakt?

Det kan være mange grunner til å inngå en arvepakt. Arvelater kan ha et ønske om å vise sine livsarvinger at deres arv uansett skal deles etter loven. Eller arvelater kan ønske å binde seg til en fordeling av bestemte eiendeler blant sine livsarvinger. På slik måte skapes ro og trygghet rundt et arveoppgjør. Arvepakt kan også være aktuell i et oppgjør mellom livsarvingene og arvelater, hvor for eksempel arvelater skal gifte seg på nytt. Det kan forhandles frem en pakkeløsning hvor livsarvingene aksepterer en fordeling av arven som ikke gir dem lovens minimum. Mot dette er de sikret at arvelater ikke benytter seg av sin videre testasjonsfrihet i fremtiden. Til slutt kan det nevnes at arvepakt kan være relevant i et samlivsbrudd/skilsmisse. Her kan den ene ektefellen frasier seg enkelte rettigheter, mot at deres felles barn sikres bestemte eiendeler ved den andre ektefelles død.

Formkrav ved arvepakt.

Formkravene til arvepakten er de samme som for testament og følger av arvelovens kapittel 7 del I, jf. arvelovens § 49 andre ledd. Kort oppsummert så kreves det at arvepakten er inngått skriftlig og i nærvær av to vitner. Både  vitnene og testator må være over 18 år. Siden arvepakt er en avtale mellom testator og en adressat kreves det videre at denne avtalen er kommet adressaten til kunnskap før testator er bundet av arvepakten, jf avtalelovens § 7.

Arvepakten kan være et selvstendig dokument, eller det kan stå skrevet i et testament at det ikke skal kunne kalles tilbake. I tilfeller hvor ugjenkalleligheten følger av testament har Høyesterett uttalt at det ikke er noe krav til at det skal stå skrevet eksplisitt at testamentet ikke kan kalles tilbake. Det kan følge av en tolkning av dokumentet. I en slik tolkning må man se på ordene i testamentet, men også legge vekt på omstendigheter som ikke er nedfelt i testament, jf HR-2018-2424-A avsnitt 43.

Innfortolket ugjenkallelighet i testament.

I HR-2018-2424-A ble to ektefellers felles testament funnet å være en ugjenkallelig disposisjon etter en tolkning av forholdene. Høyesterett så spesielt på hvilke formål ektefellene hadde hatt med sitt felles testament. Videre viste de til hvilke ord som var brukt og at de grundig hadde avtalt hva som skulle skje med deres eiendommer etter lengstlevende sin død. Den gjenlevende ektefellen hadde derfor ikke mulighet til å endre testament som var inngått mens begge ektefellene var i livet.

Bortfall av arvepakt

Siden arvepakten er en avtale mellom testator og en adressat kan en arvepakt settes til side eller endres i tilfeller hvor «det ville virke urimelig (. . .) å gjøre den gjeldene», jf avtalelovens § 36. Dette er en streng sikkerhetsventil som arvelater kan vise til i tilfeller hvor han ønsker å gjøre endringer i sitt testamente, til tross for arvepakten. Denne sikkerhetsventilen kan bare brukes hvis det på grunn av endrede forhold vil gjøre det urimelig at han ikke han endre sitt testament. Siden arvelater kan vise til avtalelovens § 36, vil også arvingene kunne påberope seg denne urimeligheten etter arvelaters død.