Norsk domsmyndighet når en forelder ulovlig har flyttet til utlandet med barna

---

Nylig kom Høyesterett med viktige prinsipielle uttalelser i en avgjørelse hvor Osloadvokatene ved advokat Andreas Damsgård representerte en av partene. Saken gjaldt spørsmål om norske domstoler har domsmyndighet til å avgjøre saker om samvær i de tilfeller barnet bor i utlandet grunnet ulovlig bortføring.

Mor hadde flyttet alene til Østerrike med datteren

Mor hadde flyttet til Østerrike med datteren. Før flyttingen til utlandet hadde hun ikke varslet eller innhentet samtykke fra far. Foreldrene hadde felles foreldreansvar. Ved felles foreldreansvar er hovedregelen i norsk rett at begge parter må samtykke til at barna flytter til utlandet med den ene forelderen. Foreligger det ikke slikt samtykke fra gjenværende forelder er flyttingen ulovlig bortføring og i strid med norsk lov.

Far hadde ikke fått informasjon om hvor i Østerrike datteren befant seg. Den eneste kontaktinformasjonen han hadde fått var en postboksadresse i Østerrike. Hvilken adresse i Østerrike datteren bodde på var han ikke blitt opplyst om. Etter flyttingen hadde derfor faren ikke hatt mulighet til å ta del i foreldreansvaret eller gjennomføre samvær med datteren.

Far reiste sak for norske domstoler om samvær

Faren reiste derfor sak for norske domstoler om samværsrett med datteren. I både tingretten og i lagmannsretten ble saken imidlertid avvist. I begge instanser ble avgjørelsen begrunnet med at norske domstoler ikke hadde domsmyndighet til å avgjøre spørsmålet.

Det følger av barneloven § 82 at norske domstoler bare har myndighet til å avgjøre saker om foreldreansvar, samværsrett og fast bosted når barnet har «vanleg bosted i Norge». Hva som vil være barnets vanlige bosted vil bero på en konkret helhetsvurdering hvor det sentrale vil være hvor sentrum av barnets interesser ligger.

Datteren hadde begynt på skole, lært språket, fått nye venner og et nettverk i Østerrike. Da hun også hadde levd en vesentlig del av livet i Østerrike fant retten at sentrum av datterens interesser nå var i Østerrike. Datteren hadde dermed ikke lenger vanlig bosted i Norge og etter barneloven § 82 hadde dermed ikke norske domstoler myndighet til å avgjøre saken.

Et tilleggsvilkår i de tilfeller barnet har vanlig bosted i et annet land på grunn av ulovlig bortføring

I tilfeller hvor det har skjedd ulovlig bortføring gjelder det imidlertid et tilleggsvilkår for at norske domstoler skal miste sin domsmyndighet. Dette fordi det vil kunne oppfattes som svært urimelig at en forelder som ulovlig bortfører et barn til utlandet skal nyte godt av at norske domstoler ikke lenger har domsmyndighet til å avgjøre et eventuelt søksmål. Tilleggsvilkåret er inntatt i Haag-konvensjonen artikkel 7. Bestemmelsen regulerer overgang av domsmyndighet i de tilfeller hvor det har skjedd ulovlig barnebortføring.

Kjennskap til hvor barnet oppholder seg i over ett år

Det følger av artikkel 7 at dersom norske domstoler skal miste sin domsmyndighet ved ulovlig bortføring må den gjenværende forelderen hatt kjennskap til hvor barnet oppholder seg i minst ett år. Først da vil det være rimelig å kreve at gjenværende forelder anlegger sak i barnets nye hjemland.

Under domstolsbehandlingen fant imidlertid både tingretten og lagmannsretten at også dette vilkåret var oppfylt. Dette fordi faren i over ett år hadde hatt kunnskap om at datteren befant seg i Østerrike.

Høyesterett fant at far ikke hadde hatt kjennskap til hvor datteren befant seg i over ett år

Høyesterett kom til et annet resultatet enn både tingretten og lagmannsretten. Høyesterett var enige i at sentrum av datterens interesser nå var i Østerrike. Hun hadde levd en vesentlig del av livet i Østerrike og etablert et nettverk i landet. Det var dermed riktig at hennes vanlige bosted ikke lenger i Norge.

Ikke tilstrekkelig å kun vite hvilket land barnet bor i

Derimot mente Høyesterett at de to underinstansene hadde tolket tilleggsvilkåret i Haag-konvensjonen artikkel 7 feil. Høyesterett viste til internasjonal rett og uttalte at bestemmelsen må forstås strengt. Det er feil  forståelse av bestemmelsen å anse vilkåret som oppfylt når vedkommende vet hvilket land barnet bor i. Først når gjenværende forelder har eller burde hatt kunnskap om hvilken adresse barnet befinner seg på, og vedkommende har hatt denne kunnskapen i over ett år vil vilkåret være oppfylt. I tråd med internasjonal rett er det på dette tidspunktet norske domstoler miste sin domsmyndighet. Først da vil det være rimelig å kreve at gjenværende forelder reiser sak i barnets nye hjemland.

Lagmannsrettens avgjørelse ble kjent ugyldig

Høyesterett kom dermed til at norske domstoler fremdeles hadde myndighet til å avgjøre saken om samvær, selv om datteren hadde vanlig bosted i Østerrike. Dette fordi far ikke hadde hatt kunnskap om på hvilken adresse datteren befant seg på i over ett år. Lagmannsrettens avgjørelse ble dermed kjent ugyldig og far fikk dekket alle sine sakskostnader.

Høyesterettsavgjørelsen er viktig

Høyesterettsavgjørelsen (HR-2019-1436-U) er et viktig prejudikat og gir klare retningslinjer om hvordan tilleggsvilkåret i Haag-konvensjonen artikkel 7 skal forstås. Avgjørelsen innebærer at en part som ønsker å gå til sak på bakgrunn av ulovlig bortføring, nå kan reise sak i Norge, selv om vedkommende vet hvilket land barnet befinner seg i. Så lenge vedkommende ikke har eller burde hatt kjennskap til hvilket område eller adresse barnet befinner seg på i over ett år, vil norske domstoler ha myndighet til å avgjøre et søksmål.

Trenger du hjelp i forbindelse med en lignende sak?

Dersom du ønsker å gå til sak mot en forelder som ulovlig har flyttet til utlandet med barna, hjelper vi deg gjerne. Osloadvokatene har flere dyktige advokater med lang erfaring i saker om familie- og barnerett. Ta kontakt dersom du ønsker en vurdering av din sak og råd om hvordan du best bør gå frem videre.