Tilleggserstatning når helseplager forverres etter forsikringsoppgjøret
Ved forsikringsoppgjør etter trafikkulykke aksepterte kvinnen et beløp som «endelig oppgjør» med «alt inkludert». Beløpet omfattet ikke fremtidig inntektstap, da det ved oppgjøret ble lagt til grunn at skadelidtes arbeidsevne var i behold. Etter en stund ble kvinnens plager forverret, og hun ble 50% arbeidsufør. Hun krevde derfor erstatning for lidt inntektstap og tap i fremtidig erverv. Spørsmålet var om hun var avskåret fra å kreve dette som følge av den endelige oppgjørsavtalen.
Kvinnen hadde vært passasjer i en minibuss som ble påkjørt bakfra av en personbil i stor hastighet. Som følge av ulykken fikk hun en nakkeskade. If innhentet en spesialisterklæring, hvor konklusjonen var at det ikke var tilstrekkelig sammenheng mellom ulykken og helseplager (årsakssammenheng). Ved senere helseplager som gjorde henne arbeidsufør, kunne hun da kreve tilleggserstatning?
Måtte godta forsikringsselskapets tilbud
Dette aksepterte ikke kvinnen og krevde en ny erklæring på selskapets bekostning. If ville ikke dekke ny spesialisterklæring, og kom i stedet med et tilbud på 50 000,- «alt inkludert». If gjorde videre kvinnen oppmerksom på at alternativet var at avslaget på erstatning ville fastholdes, og at skadelidte eventuelt måtte innhente spesialisterklæring for egen kostnad og risiko. Skadelidte som hadde påløpte utgifter som måtte betales, så ikke noen annen mulighet enn å akseptere tilbudet.
Når kvinnen senere ble 50% arbeidsufør, oppsto spørsmålet om hun kunne kreve erstatning for tap i fremtidig erverv, eller om den inngåtte avtale medførte at hun ikke kunne fremsette et slikt krav.
Avtaleloven § 36
Ved vurderingen av om skadelidte kunne fremsette krav om erstatning for tap i fremtidig erverv, tok Høyesterett utgangspunkt i avtaleloven § 36. Det følger av avtaleloven § 36 at en avtale kan settes til side dersom det vil være urimelig å gjøre den gjeldende. Problemstillingen var dermed hvorvidt den endelige oppgjørsavtalen fremsto som «urimelig» for skadelidte.
Det klare utgangspunktet i norsk rett er at avtaler skal holdes. Avtaleloven § 36 er derfor en snever unntaksbestemmelse. Hva som skal til for at en avtale anses «urimelig» og dermed må settes til side, kan ikke angis presist. Avtaleloven § 36 gir ikke i seg selv mye veiledning, men omfattende rettspraksis kan i større grad bidra til avklaring.
Avtaleloven § 36 ved krav om tilleggerstatning etter endelig erstatningsoppgjør
På personskaderettens område har det gjennom rettspraksis utviklet seg tre kumulative vilkår som må være oppfylt for å fremme krav på tilleggserstatning etter at et endelig erstatningsoppgjør har funnet sted. At vilkårene er kumulative, betyr at alle må være oppfylt for at krav kan fremmes. Disse vilkårene blir bekreftet av Høyesterett i Rt. 2013 s. 769, og vil derfor gjelde som ulovfestet rett i slike saker om tilleggserstatning. Det er imidlertid viktig å bemerke at det må skje en samlet vurdering av alle relevante omstendigheter, men vilkårene vil gi god veiledning for når avtaleloven § 36 vil føre til at en oppgjørsavtale for personskade må settes til side på grunn av etterfølgende omstendigheter.
Tre vilkår for å kreve tilleggserstatning etter endelig erstatningsoppgjør:
- Skaden må ha forandret seg vesentlig til ugunst for skadelidte siden avtalen ble inngått enten med hensyn til medisinsk eller ervervsmessig invaliditet.
- Forandringen må ligge utenfor det begge parter regnet med da avtalen ble inngått.
- Den inntrådte avtalen må i ettertid fremstå som urimelig og ubalansert i forhold til et riktig oppgjør.
Etter en nærmere vurdering kom Høyesterett til at de oppstilte hjelpevilkårene var oppfylt, og at de øvrige omstendigheter i saken bestyrket at vilkårene i avtaleloven § 36 var oppfylt. Avtalen ble ansett å være urimelig og ble følgelig satt til side. Kvinnen kunne derfor fremsette krav om erstatning for lidt inntektstap og for tap i fremtidig erverv.