Sønnens ønske om å flytte til far ble avgjørende

---

I en sak som nylig ble avgjort av lagmannsretten ble det bestemt at en 13 år gammel gutt skulle bo fast hos sin far i stedet for hos sin mor. Det spesielle med denne saken var at spørsmålet om bosted og samvær allerede var avgjort av lagmannsretten i 2013. Retten mente at det forelå «særlige grunner» jf. barneloven § 64 som tilsa den tidligere dommen kunne endres.

Bodde hos mor

Foreldrene var samboere frem til høsten 2009. Siden den gang har sønnen stort sett bodd hos moren, men hatt en del samvær med far. I dommen fra 2013 ble det også bestemt at sønnen skulle bo fast hos moren.

Sønnen ville bo hos faren

Sønnen hadde gjennom hele prosessen vært svært tydelig på at han ønsket å bo sammen med faren. Dette ble begrunnet med at han har et tett forhold til far, samt at hans venner og omgangskrets holder til i det området far bor i. Han har ikke klart å få tilsvarende nettverk i nærheten av morens leilighet.

Barnas mening skal tillegges vekt

Barneloven § 31 regulerer barnets rett til å være med på avgjørelser som gjelder personlige forhold for dem. Etter at barnet er fylt syv skal de få uttale seg om sitt syn på saken. Når barnet har fylt 12 år skal det legges stor vekt på hva barnet mener. I denne saken hadde gutten hele veien gitt uttrykk for at han ville bo hos far. Siden den forrige rettsrunden i 2013 hadde han imidlertid passert 12 år. Hans mening skulle derfor tillegges stor vekt. Høyesterett har uttalt at barnets mening ikke i seg selv skal være avgjørende, men at man bør legge betydelig vekt på det.

Begge foreldrene var ressurssterke og gode omsorgspersoner

Lagmannsretten la vekt på at begge foreldrene var genuint opptatt av at sønnen skulle ha det bra. Lagmannsretten la ikke vekt på mors anførsler om rot og dårlig hygiene hjemme hos far. Det var ikke noe som underbygget denne påstanden. I tillegg hadde far fått seg en ny ektefelle siden den forrige rettsrunden. Sønnen kom godt overens med henne og lagmannsretten mente at hun ville ha positiv påvirkning på gutten.

Sønnens ønske ble tillagt avgjørende vekt

Etter dette kom lagmannsretten frem til at begge foreldrene var skikket til å ha sønnen boende hos seg. Derfor mente lagmannsretten at sønnens eget ønske skulle være avgjørende. Han hadde vært klar på at han ønsket å bo hos far i mange år, så lagmannsretten la til grunn at det var et reelt ønske fra gutten. Etter dette fikk gutten flytte til faren, mens han fikk samvær med mor i samme grad som han tidligere hadde hatt med far.