Samarbeid om best mulig samlet foreldrekontakt avgjørende

---

Dette kan innebære at barnet skal bli boende fast hos den av foreldrene som trolig vil legge mest mulig til rette for at barnet får møte begge foreldrene.

Fars manglende vilje til samarbeid

Saken gjaldt spørsmålet om hvor den 5 år gamle datteren til foreldrene skulle bo fast. Jenta hadde bodd hos sin far på et småbruk siden hun var født. Moren forlot hjemmet da jenta var 2 år gammel. Jenta hadde således nærmest personlig tilknytning til far. Faren hadde giftet seg på nytt og fått et barn til. Moren bodde i leilighet sammen med en samboer. Begge foreldrene ble ansett for å ha de personlige egenskapene for å ta vare på jenta, og at hun ville få gode materielle levekår hos begge. Før rettssaken hadde imidlertid faren utvist manglende vilje til å medvirke til at det skulle være samvær mellom moren og datteren. Høyesterett kom frem til at datteren skulle bli boende fast hos mor, og la avgjørende vekt på at dette trolig ville sikre mest mulig kontakt med begge foreldrene. Dette viser at Høyesterett la større vekt på hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt enn hensynet til risikoen ved miljøskifte og nær personlig tilknytning.

Hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt

I Rt. 2005 s 682 ble også hensynet til best mulig kontakt med begge foreldrene tillagt avgjørende vekt. Spørsmålet i saken var hvilken av foreldrene en 10 år gammel jente skulle bo fast hos. Jenta hadde bodd alene med mor i seks år, og ønsket å bo hos moren. Høyesterett kom likevel frem til at hun skulle bo fast hos far. Begrunnelsen var at jenta ville oppnå best mulig samlet foreldrekontakt ved å bo hos far. Normalt sett vil barnets ønske veie tungt. Avgjørelsen viser derfor at hensynet til best mulig foreldrekontakt med begge foreldrene er et tungtveiende moment.

Samarbeidsvilje vektlegges

Et av momentene domstolene legger vekt på i sak om hvor barnet skal bo fast, er hensynet til best mulig kontakt med begge foreldrene. Dette kan innebære at barnet skal bli boende fast hos den av foreldrene som trolig vil legge mest mulig til rette for at barnet får møte begge foreldrene. Hvem av foreldrene som anses for å være mest samarbeidsvillig med henhold til samværsretten kan altså bli avgjørende i en foreldretvist.

Første gang Høyesterett la avgjørende vekt på hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt var i denne dommen inntatt i Rt. 1982 s.116.