Medhold i krav om offentlig skifte 16 år etter skilsmissen

---

Høyesterett kom til at en fraskilt mann hele 16 år etter skilsmissen fortsatt hadde krav på å få gjennomført offentlig skifte. Hans rett var ikke falt bort som følge av passivitet.

Skifte ble ikke gjennomført ved skilsmissen

Et ektepar med felles barn søkte om separasjon i 1984. Det het i søknaden at kona skulle ha bruksrett til deres felles bolig og at fellesboet skulle søkes delt i minnelighet. Det het videre at skifte var påbegynt. På dette tidspunkt hadde mannen kun tatt med seg noen få løsøregjenstander av beskjeden verdi. Etter at skilsmissen var gjennomført ble kona og barna boende alene i leiligheten uten at mannen krevde offentlig skifte vedrørende leiligheten.

Ønsket andel av salgssum

Det var først i forbindelse med at kona i 1996 planla å selge leiligheten for å flytte, at mannen uttalte at han ville kreve sin andel av en eventuell salgssum. Kona hevdet da at delingen av eiendelene måtte anses å ha skjedd da de ble separert i 1984 og at mannen da ikke hadde noe krav mot henne. Mannen hevdet på sin side at det ikke var gjennomført noe skifte vedrørende leiligheten og at han ville kreve sin andel av leiligheten når den nå skulle selges.

Begjærte offentlig skifte etter 16 år

Leiligheten ble imidlertid ikke solgt og det gikk ytterligere fem år før mannen i 2001 begjærte offentlig skifte. Kona motsatte seg dette og saken gikk til tingretten. Her ble mannens krav om offentlig skifte ikke tatt til følge. Tingretten la passivitetsbetraktninger til grunn og uttalte at mannen stilletiende hadde godtatt at skifteoppgjør var foretatt.

Til Høyesterett

Saken endte til slutt i Høyesterett hvor retten la til grunn at partene ikke hadde avtalt eller gjennomført et fullstendig skifte av boet. Spørsmålet for retten var da om retten til å kreve offentlig skifte var falt bort ved passivitet.

Ingen lovbestemmelser om passivitet

Loven inneholder ingen bestemmelse om når en ektefelles rett til å kreve offentlig skifte kan gå tapt ved passivitet. Høyesterett uttalte imidlertid at retten i særlige tilfeller kan falle bort som følge av passivitet. «Det må under enhver omstendighet være et vilkår om at den annen ektefelle på grunn av konkrete forhold hadde grunn til å innrette seg på at det var foretatt skifte slik at det er skapt berettigete forventning om at motparten vil avstå fra å kreve skifteoppgjør. Det må videre stilles strenge krav for at dette vilkåret er oppfylt.»

 Retten var ikke falt bort

Høyesterett konkluderte med at retten ikke var falt bort ved passivitet. I sin vurdering la retten vekt på at det kun var avtalt at hustruen skulle ha bruksrett til leiligheten. Dette talte mot at mannen hadde gitt avkall på et skifteoppgjør vedrørende leiligheten. Opplysningen i skilsmissesøknaden om at skifte var påbegynt trakk videre i samme retning. Heller ikke det at mannen hadde mottatt enkelte løsøregjenstander kunne tale for at retten var falt bort da det kun tale om svært beskjedne verdier.

Av hensyn til barna

Det var av hensyn til barna at kona skulle bli boende i leiligheten. Hun hadde hovedomsorgen. Høyesterett uttalte i denne sammenheng at når skifteoppgjøret har vært utsatt så lenge som i dette tilfellet, må aktivitetsplikten skjerpes når barna blir voksne. Kravet fra mannen om skifteoppgjør, hadde bakgrunn i at kona hadde flytteplaner. Men da planene ikke ble realisert, kunne en oppfølging av kravet vært uheldig for barna. Det er i denne sammenheng naturlig å slutte at partene implisitt var enige om at skifteoppgjøret skulle utsettes til barna var voksne. Av disse grunner kunne mannens rett til å kreve offentlig skifte ikke være bortfalt som følge av passivitet, selv 16 år etter skilsmissen.