Osloadvokatene fikk omgjort UDI sitt utvisningsvedtak
Kvinnen hadde tre barn, to med sin norske mann og et med en mann fra hjemlandet. Det ene barnet hadde dratt til hjemlandet for å bo med sin far, mens de to andre, som var henholdsvis fem år og tenåring på utvisningstidspunktet, hadde blitt værende i Norge under morens omsorg. UDIs utvisningsvedtak innebar at moren måtte sendes tilbake til hjemlandet og familien risikerte dermed splittelse. Osloadvokatene ble satt på saken og hjalp kvinnen med å få vedtaket opphevet.
Domfelt ett år tidligere
Vedtaket fra UDI var basert på en dom fra året før, hvor kvinnen hadde blitt idømt fengsel og samfunnsstraff for overtredelse av straffeloven (1902) § 219 første ledd. Kvinnen hadde tidligere utsatt de to eldste barna for psykiske og fysiske krenkelser. Kvinnen nektet straffeskyld, men erkjente at barna hadde blitt utsatt for omsorgssvikt.
På grunn av dommen fattet UDI utvisningsvedtak om at kvinnen skulle sendes tilbake til hjemlandet. Hun tok kontakt med Osloadvokatene, som tok saken.
Påklaget vedtaket og ba om utsatt begjæring
Klage med begjæring om utsatt iverksettelse ble sendt kort tid etter. Det ble anført at vedtaket var uforholdsmessig av hensyn til barna. Konsekvensene av vedtaket ville bli at det yngste barnet ville skilles fra sin mor og måtte flytte til sin far. Ettersom faren hadde begrensninger i forhold til å ha ansvaret for et lite barn, var dette svært uheldig. I tillegg ville vedtaket innebære splittelse mellom det yngste barnet og det eldste, som måtte reise ut av landet sammen med sin mor. Det ville i tillegg være vanskelig for det eldste barnet å måtte flytte, ettersom alle vennene var i Norge.
Barneverntjenesten usikker på om barnas omsorgbehov ble dekket dersom mor måtte forlate landet
Det ble innhentet uttalelse fra barneverntjenesten, som ga uttrykk for stor usikkerhet i forhold til om far ville klare å ha omsorgen alene for det minste barnet dersom moren måtte forlate landet. Far hadde uttalt at han ville nekte moren å ta med det yngste barnet til hjemlandet, og at det derfor ville bli familiesplittelse om hun måtte forlate Norge. Barnevernet var bekymret for dette. UDI fastholdt imidlertid vedtaket. Klagen ble oversendt til UNE for behandling.
UNE innhentet ytterligere opplysninger fra barneverntjenesten, som fremdeles ga uttrykk for at de var i tvil om det yngste barnet ville få tilstrekkelig omsorg dersom mor forlot landet. Videre ble det gitt uttrykk for at det eldste barnet på mange måter måtte kompensere for fars manglende omsorgsevne under samvær. Begge barn hadde behov for stabilitet og forutsigbarhet.
Barnevernet uttalte at mor hadde vist mer innsikt og forståelse overfor barnas behov. Selv om mor hadde behov for hjelp til egen psykisk helse, mente barnevernet at iverksettelse av hjelpetiltak hadde hatt en positiv effekt.
Forholdsmessighetsvurderingen sentral ved utvisningsvedtak
UNE tok utgangspunkt i utlendingsloven § 70 annet ledd, hvor det fremgår at utvisning ikke kan skje dersom:
(…) det i betraktning av forholdets alvor og utledningens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene. I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.
Barna sterkt knyttet til mor
Det ble vist til dommen og alvorlighetsgraden ved lovbruddet. Selv om krenkelsene barna hadde blitt utsatt for var alvorlige, hadde UNE merket seg at kvinnen hadde gjennomgått en stor endring og var positiv til hjelp fra barnevernet for å gi god omsorg til barna. Videre ble det vektlagt at kvinnen hadde den daglige omsorgen for barna og at de var sterkt knyttet til henne.
Barnas beste avgjørende – vedtaket ble opphevet
Det ble lagt vekt på at barna ville oppleve ytterligere traumer dersom moren skulle bli utilgjengelig for barna. Barneverntjenesten hadde uttrykt massiv bekymring for farens omsorgsevne og vurderte omsorgsovertakelse av det minste barnet dersom moren ble utvist. UNE uttalte følgende:
Etter fast forvaltningspraksis skal det normalt svært mye til for å si at utvisning er uforholdsmessig når en klager har utøvd vold i nære relasjoner. Denne saken er imidlertid noe spesiell ettersom klageren er barnas primæromsorgsperson og barnevernet har uttalt at det er til barnas beste at klageren ikke utvises.
Nemnda legger avgjørende vekt på hensynet til barnas beste i denne saken og viser særlig til uttalelsene fra barneverntjenesten, som delvis er inntatt over. Utvisning vil etter alt å dømme kunne få alvorlige konsekvenser for barnas omsorgssituasjon og psykiske helse.
UDIs utvisningsvedtak ble dette opphevet og familien fikk forbli samlet.
Osloadvokatene hjelper deg!
Vi jobber med utlendingsrett her på huset og hjelper deg gjerne dersom du skulle ha behov for det. Ta kontakt i dag for en uforpliktende evaluering av din sak.