Fikk erstatning for usaklig oppsigelse uten at det forelå oppsigelse fra arbeidsgiver

---

Høyesterett kom frem til at arbeidsgiver hadde vesentlig misligholdt sine forpliktelser overfor arbeidstakerne og at det var grunnlag for erstatning for lidt tap.

Arbeidsforholdet var opphørt uten at det forelå noen oppsigelse fra arbeidsgiver. Daværende arbeidsmiljøloven § 62 annet ledd (någjeldende arbeidsmiljøloven § 15-12) om usaklig oppsigelse kom derfor ikke til anvendelse. Vurderingen av om det forelå erstatningsansvar ble derfor basert på alminnelige kontraktsrettslige prinsipper. Bakgrunnen for at arbeidsforholdet opphørte var problematikk mellom arbeidsgiver og arbeidstakerne.

Detaljstyrt lederstil

En apoteker fikk bevilling for å drive et apotek. I den forbindelse ble en reseptar ansatt som bestyrer. Det ble også ansatt to apotekteknikere.

Det oppsto etter hvert konflikt mellom apotekeren og bestyreren. Bestyreren mente at apotekeren var for detaljstyrt i sin lederstil, noe som fikk henne til å føle seg overvåket. Tiden gikk og ting ble ikke bedre. Apotekeren engasjerte derfor en bedriftsrådgiver for å føre tilsyn samt forbedre situasjonen. Rådgiveren avga en rapport om status, og det ble etter dette avholdt et møte mellom apotekeren og bestyreren samt representanter fra de respektives organisasjoner.

I møtet ble det enighet om at vareutvalget, som tidligere hadde blitt kritisert av kunder for å være mangelfullt, skulle endres og at bestyreren skulle ha en viss frihet på dette punkt.

Sykmeldinger og depressiv nevrose

Avtalen ble imidlertid ikke etterlevd. Bedriftsrådgiveren trakk seg etter en totalvurdering av situasjonen. Etter dette inngikk Statens helsetilsyn avtale med apotekeren om at hun skulle videreføre arbeidet til bedriftsrådgiveren med mål om å bedre forholdene ved apoteket. Bestyreren sa seg villig til å forsøke opplegget.

Ikke lenge etter sykmeldte bestyreren og de to apotekteknikerne seg. Alle tre med diagnosen depressiv nevrose.

Ble fratatt bevillingen

Statens helsetilsyn vedtok noen måneder senere å frata apotekeren bevillingen. Apotekeren påklaget vedtaket til Sosial- og helsedepartementet, som tok klagen til følge. Apotekteknikerne ble rundt denne perioden friskmeldt til arbeidsformidling. Dette innebar at de av helsemessige grunner ikke ble ansatt i stand til å utføre arbeidet ved apoteket, men at de ellers ble ansett arbeidsføre.

Arbeidsforholdet ansett opphørt selv om det ikke forelå oppsigelse fra arbeidsgiver

Etter råd fra legen vendte de aldri tilbake til apoteket. Det var enighet om at det ikke hadde skjedd noen formell oppsigelse fra arbeidsgiver eller de ansatte, men at arbeidsforholdene var opphørt.

Krevde erstatning og oppreisning for usaklig oppsigelse

Ved stevning anla apotekteknikerne og bestyreren sak mot apotekeren og fremmet krav om erstatning og oppreisning. Tingretten fant imidlertid at apotekerens opptreden ikke kunne likestilles med en usaklig oppsigelse. Det forelå heller ikke annet kontraktsrettslig ansvarsgrunnlag.

De tre anket dommen til lagmannsretten. I lagmannsretten ble apotekeren dømt til å betale kr. 222 500,- til bestyreren og henholdsvis kr. 70 000,- og kr. 120 000,- til apotekteknikerne som erstatning for lidt inntektstap og oppreisning.

Anket videre til Høyesterett

Apotekeren dømte avgjørelsen videre til Høyesterett. Høyesterett presiserte innledningsvis at det ikke er nødvendig at det foreligger en skriftlig oppsigelse fra arbeidsgiver for å kreve erstatning. Også muntlige oppsigelser samt oppsigelse gitt i handling omfattes.

Som eksempel ble det vist til blant annet fysisk utestenging fra arbeidsplassen. Høyesterett uttalte deretter:

Situasjonen var den at ankemotpartene ikke hadde vært på arbeid siste del av 1994. Etter en totalvurdering og i tråd med anbefaling fra legen, fant de ikke å kunne gå tilbake til sine stillinger. Selv om dette skyldtes det dårlige arbeidsmiljøet som hadde utviklet seg gjennom årene, og som A etter lagmannsrettens flertalls vurdering hadde ansvaret for, er det for anstrengt å rubrisere forholdet som oppsigelse fra apotekerens side. Jeg kan heller ikke se at det er behov for å ty til en slik betraktningsmåte. Jeg viser til at arbeidstakerne vil ha vern gjennom alminnelige kontraktsrettslige regler.

De ansatte kunne etter dette ha krav på erstatning ut fra alminnelige kontraktsrettslige regler. Det ble vist til at vurderingen kunne reise vanskelige spørsmål, særlig når det gjaldt konflikter grunnet kommunikasjon og samarbeid. I slike situasjoner ville ofte årsaks- og ansvarsforholdene være utfordrende å trenge inn i.

I tillegg hadde både arbeidsgiver og arbeidstaker plikter til å finne løsninger på oppståtte problemer etter arbeidsmiljøloven. Det skulle derfor mye til før det kunne bli tale om vesentlig mislighold og erstatning i et slikt forhold, mente retten.

Arbeidsgivers kommunikasjonsmåte skapte usikkerhet og utrygghet

Arbeidsgivers plikter overfor hver enkelt ansatt ble deretter vurdert konkret. Retten fant at apotekerens behov for detaljstyring var overdrevet og at hun benyttet seg av en kommunikasjonsmåte som var uheldig:

Denne form for detaljstyring og kommunikasjon måtte gi inntrykk av overvåking og nedvurdering av de ansatte, og var etter min mening egnet til å skape usikkerhet og utrygghet i arbeidet.

Videre ble det slått fast at det var et ualminnelig dårlig arbeidsmiljø ved apoteket før arbeidsforholdene opphørte og at dette måtte være en stor belastning for de ansatte. Dette måtte apotekeren være klar over og det var følgelig hennes ansvar å rydde opp i dette.

Riktignok var det et skritt i positiv retning å engasjere bedriftsrådgiveren, men da rådgiveren kom med konkrete oppfordringer og råd til apotekeren som skulle bedre miljøet, ble disse ikke fulgt.

Måtte betale kr. 650 000,- i erstatning for inntektstap

Retten fant at arbeidsgiver var å bebreide og hadde vesentlig misligholdt sine plikter overfor arbeidstakerne. Det forelå dermed ansvarsgrunnlag. Bestyreren fikk kr. 300 000,- i erstatning, mens apotekteknikerne fikk henholdsvis kr. 150 000,- og kr. 200 000,- i erstatning.