Fall i alpinbakke - hva kan jeg kreve?
Det er ingen tvil om at nordmenn liker å oppsøke fjellet for å kjøre alpint. Det er heller ingen tvil om at alpintkjøring i fjellet kan være risikofyllt og medføre store skader. Det er derfor viktig å være oppmerksom på hva en kan kreve av de profesjonelle anleggseierene.
Skianlegget var ansvarlige
I en Høyesterettsdom ble et skiheisfirma kjent erstatningsansvarlig for fall i preparert bakke like ovenfor det ordinære anlegget. Jeg vil i det følgende gå inn på de sentrale vurderingene i dommen. Herunder fordelingen av skyld mellom skiheisfirmaet og skadelidte (alpintkjøreren). Alpintkjørerens aksept av risiko og medvirkning vil være svært sentralt ved slike spørsmål, og kan utgjøre vanskelige problemstillinger.
Brakk ryggen
I denne saken valgte skadelidte å delta i et tilbud om snørekjøring etter en prepareringsmaskin oppover fjellet, mot betaling av kr 50 per person. De kunne da kjøre ned igjen i en trasé som var preparert gjennom noen dager til ca. 12 meters bredde, eller velge å kjøre i løssnøen. Skadelidte kjørte først et stykke i løssnøen, og deretter inn i løypetraséen. Et stykke nedover i traséen falt hun, og skled inn i en stein som lå like utenfor det preparerte partiet. Hun pådro seg en alvorlig bruddskade i ryggen.
Strenge aktsomhetskrav
Selv om det i dette tilfellet ikke var snakk om en permanent løype, la Høyesterett likevel stor vekt på at det generelt må kreves at en alpinbakke som tilbys på kommersiell basis, tilfredsstiller strenge aktsomhetskrav.
Stort skadepotensiale
Alpinbakker oppsøkes av personer med ulike ferdigheter, og slike bakker har et stort skadepotensiale. Alpinkjøring er blitt en folkesport i Norge, og alle disse momentene må medføre at det stilles strenge krav til anleggseierne. Dette innebærer at «anleggseieren må sørge for å redusere risikoen innen rimelighetens grenser, hensett til forholdene på stedet, kostnadene ved slike sikringstiltak og til alpinsportens egenart som en sport der fart er et sentral element.»
Også skiløperen må være aktsom
Det er likevel slik at skaderisikoen knytter seg til utøvernes egen atferd, og dermed må det kreves at de utviser en høy grad av aktsomhet. Men utøverne må imidlertid kunne forvente at de ikke møter «ekstraordinære risikomomenter uten forvarsel». Dersom slik varsel ikke kan anses tilstrekkelig, må risikomomentet fjernes, eller det må foretas en spesiell sikring av stedet for å avverge ulykker. I denne saken kom Høyesterett til at det måtte anses uaktsomt at det ikke var iverksatt varslig eller andre sikringstiltak.
Vanskelige forhold tilsa økt aktsomhet
For spørsmålet om utøverens egen aktsomhet, ble det lagt vekt på at hun kjørte i en ukjent løype på fjellet hvor hun var klar over at det var vanskelig å se terrengforholdene. Dette tilsa økt aktsomhet, særlig ved å avpasse farten etter forholdene og egne ferdigheter. At hun ikke straks reduserte farten da hun ikke så klart på grunn av tårer i øynene, og at hun likevel fortsatte med en ikke ubetydelig fart, medførte at skadelidte selv måtte bære en tredjedel av sitt økonomiske tap.
Saken illustrerer at man som utøver ved kommersielle alpinanlegg, kan stille visse minstekrav vedrørende anleggseiernes aktsomhetsplikt, men at det også forventes at utøverne utviser en høy grad av aktsomhet.