"Endelige" forsikringsoppgjør som ikke er endelige likevel
Forsikringsselskaper prøver ofte å inngå «endelige oppgjør» med mennesker som er blitt personskadet. For personskadede vil det ofte være vanskelig å avslå et slikt tilbud, da de har store utgifter som følge av ulykken, og fordi det kan være risikabelt og usikkert å bringe saken inn i en rettslig prosess. Høyesterett kom nylig med en avgjørelse som gir personskadede som har inngått endelige avtaler med forsikringsselskapet, rett til nytt forsikringsoppgjør.
Ved forsikringsoppgjør etter trafikkulykke aksepterte kvinnen et beløp som «endelig oppgjør» med «alt inkludert». Beløpet omfattet ikke fremtidig inntektstap, da det ved oppgjøret ble lagt til grunn at skadelidtes arbeidsevne var i behold. Etter en stund ble kvinnens plager forverret, og hun ble 50% arbeidsufør. Hun krevde derfor erstatning for lidt inntektstap og tap i fremtidig erverv. Spørsmålet var om hun var avskåret fra å kreve dette som følge av den endelige oppgjørsavtalen.
Bakgrunnen for saken
Kvinnen hadde vært passasjer i en minibuss som ble påkjørt bakfra av en personbil i stor hastighet. Som følge av ulykken fikk hun en nakkeskade. If innhentet en spesialisterklæring, hvor konklusjonen var at det ikke var tilstrekkelig sammenheng mellom ulykken og helseplagene (årsakssammenheng). Dette aksepterte ikke kvinnen og krevde en ny erklæring på selskapets bekostning. If ville ikke dekke ny spesialisterklæring, og kom i stedet med et tilbud på 50 000 kroner «alt inkludert». If gjorde videre kvinnen oppmerksom på at alternativet var at avslaget på erstatning ville fastholdes, og at skadelidte eventuelt måtte innhente spesialisterklæring for egen kostnad og risiko. Skadelidte som hadde påløpte utgifter som måtte betales, så ikke noen annen mulighet enn å akseptere tilbudet.
Høyesteretts vurdering
Høyesterett tok først utgangspunkt i avtalen, og la til grunn at denne måtte tolkes. Problemstillingen var hvorvidt «alt inkludert» kun gjaldt kvinnens krav om erstatning for utgifter, eller om det også gjaldt erstatning for en eventuell reduksjon i ervervsevnen. Høyesterett mente at det var nærliggende å la den profesjonelle part bære risikoen for den uklarhet som fulgte av måten avtalen kom i stand på (telefon og e-mail), og den mangelfulle formalisering av den oppnådde enighet.
Høyesterett uttalte i denne forbindelse:
Jeg er ikke fremmed for at det må oppstilles et krav om at det må komme eksplisitt til uttrykk at også krav om erstatning for tap i framtidig erverv skal omfattes av et endelig oppgjør, selv om det ikke er fremsatt noe slikt krav.
Dommens betydning for personskadede som har mottatt endelig forsikringsoppgjør
Denne uttalelsen vil være viktig for mange personskadede som inngår endelige avtaler med et forsikringsselskap på et stadium hvor helseplagene kanskje ikke er ferdig utviklet, og hvor helseplagene ikke (enda) har ført til en reduksjon av arbeidsevnen. For tilfeller hvor den skadelidte får arbeidsevnen redusert i etterkant av avtalens inngåelse, og krever erstatning for tap av fremtidig erverv, kan forsikringsselskapet ikke høres med at avtalen er endelig, med mindre det i avtalen er gjort klart at den også gjelder tap i fremtidig erverv. Dette betyr at en forsikringsavtale ikke kan sies å være endelig dersom forsikringsselskapet ikke har nedfelt i avtalen at den også gjelder for tap i fremtidig erverv. Dersom forsikringsselskapet ønsker å la avtalen også omfatte tap i fremtidig erverv, vil dette gi skadelidte en sterk oppfordring til å ta forbehold. Dersom forsikringsselskapet derimot ikke opplyser om at den «endelige» avtalen også omfatter tap i fremtidig erverv, har den skadelidte mulighet til senere å kreve dette.