Samboernes felles hjem var i deres sameie

Boligen ble kjøpt i 2011

Paret hadde vært sammen i to år før de i 2011 kjøpte og flyttet inn i en enebolig. Boligkjøpet hadde vært et felles ønske og skulle være parets felles hjem. Likevel var det bare saksøkte som ble oppført som kjøper av boligen i kjøpekontrakten og som eier i grunnboken.

Kjøpesummen for boligen var på omtrent to millioner kroner. Kjøpet ble finansiert med to lån i DNB, samt et lån fra saksøker sine foreldre på 300 000 kroner. Saksøkte var eneansvarlig for de to lånene i DNB, og lånet fra saksøkers foreldre skulle tjene som egenkapital overfor banken.

Paret var sammen i flere år og gjennom en rekke overføringer til saksøkte, bidro saksøker til finansiering av boligen. I 2019 tok imidlertid samlivet slutt, og i etterkant av samlivsbruddet klarte ikke partene å komme til enighet om eierforholdet til boligen.

Uenige om eierforholdet til boligen

Saksøkte hevdet at hun eide eneboligen alene ettersom det var hun som var oppført som eier av boligen i grunnboken og hun som var ansvarlig for de to lånene. Saksøker mente derimot at de eide boligen i sameie, ettersom kjøpet hadde vært et felles prosjekt og han i flere år hadde bidratt økonomisk til finansiering til boligen.

Saksøker tok kontakt med Osloadvokatene

Da saksøkte motsatte seg at boligen skulle inngå i det økonomiske oppgjøret mellom dem, tok saksøker kontakt med Osloadvokatene for å få hjelp. Advokat Hillestad tok saken og på vegne av saksøker tok han ut stevning for tingretten med krav om at partene eide boligen i sameie. Hovedforhandling ble avholdt i februar i år.

I flere år hadde saksøker bidratt økonomisk til boligen

På vegne av saksøker anførte advokat Hillestad at boligen var i sameie mellom partene og at en eiendomsrett til boligen var etablert gjennom såkalt avtalt sameie. Lånet fra saksøkers foreldre hadde vært med på å muliggjøre kjøpet, og ervervet hadde vært et felles prosjekt. Saksøker hadde også over flere år foretatt en rekke pengeoverføringer til saksøkte og dermed bidratt til finansiering av boligen. Både saksøker og hans foreldre hadde i tillegg lagt ned en betydelig innsats i boligen i form av oppussing og renovering. På vegne av saksøker hevdet dermed advokat Hillestad at det ikke kunne tillegges avgjørende vekt på at saksøkte var den formelle eieren av boligen, da det reelle eierforholdet tilsa at de eide boligen i fellesskap.

Saksøkte hevdet at det formelle eierforholdet måtte være avgjørende

Saksøkte hevdet på sin side at hun var eneeier av boligen, og at saksøker ikke hadde etablert noen eiendomsrett til boligen i løpet av samboerskapet. Ettersom hun alene stod oppført som kjøper i kjøpekontrakten, var oppført som eier i grunnboken, samt skaffet til veie finansiering i form av lån i banken som hun også betjente, hevdet hun at det var hun som eide boligen alene. Pengeoverføringene fra saksøker kunne ikke anses å være tilstrekkelige for å etablere eiendomsrett til boligen. Da det heller ikke forelå noen skriftlig avtale om at boligen var i deres sameie, mente hun at boligen var hennes.

Retten avgjorde spørsmålet

Innledningsvis uttalte retten at dersom det skal oppstå sameie må det foreligge en avtale mellom partene. Retten viste til at en slik avtale både kan inngås skriftlig, muntlig eller innledes stilltiende mellom partene. Ettersom det var klart at det verken forelå en muntlig eller skriftlig avtale om at boligen var i partenes sameie, vurderte retten om det var inngått en stilltiende avtale om at deres tidligere felles hjem var i deres sameie.

Konkret helhetsvurdering

Hvorvidt et sameie er stiftet på grunnlag av en stilltiende avtale må etter gjeldende rett avgjøres på bakgrunn av en konkret helhetsvurdering. Det følger av rettspraksis at momenter som vil være av betydning er om ervervet var et felles prosjekt, graden av fellesskap rundt ervervet og bruken, samt finansiering og bidragets størrelse.

La avgjørende vekt på at kjøpet var et felles prosjekt og at begge hadde bidratt økonomisk

I vurderingen la retten avgjørende vekt på at formålet med kjøpet av boligen hadde vært at den skulle tjene som partenes felles hjem, og at ervervet dermed hadde vært et felles prosjekt. Retten la videre vekt på at lånet fra saksøker sine foreldre hadde vært med på å muliggjøre kjøpet av boligen og at saksøker gjennom en rekke pengeoverføringer hadde bidratt til finansiering av boligen.

Boligen var i partenes sameie

Etter en samlet vurdering fant retten dermed at partene hadde ervervet boligen i fellesskap og at det var inngått en stilltiende avtale om at boligen var i deres sameie. Da begge partene hadde bidratt økonomisk til boligen, kunne det ikke tillegges avgjørende vekt at saksøkte alene var oppført som kjøper i kjøpekontrakten og som eier i grunnboken.

Eierandelen ble avgjort etter prinsippet i sameieloven § 2

Etter å ha konkludert med at partene eide boligen i sameie, tok retten deretter stilling til partenes eierandel i boligen. Den såkalte sameiebrøken ble fastsatt etter prinsippet i sameieloven § 2. Bestemmelsen slår fast at dersom det ikke er grunnlag for noe annet, skal sameierne regnes for å ha like stor del hver. Ettersom det ikke var klare holdepunkter for en annen sameiebrøk, kom retten til at partene skulle ha en like stor eierandel i boligen hver.

Med bistand fra advokat Hillestad vant dermed saksøker saken fullt ut, og saksøkte ble også dømt til å dekke saksøkers sakskostnader.