Norsk domsmyndighet når en forelder ulovlig har flyttet til utlandet med barna

---

Det hender at en av foreldrene flytter til utlandet med barna når samlivet tar slutt. Flytter den ene forelderen til utlandet med barna, uten å varsle eller innhente samtykke fra den annen part, vil det kunne være ulovlig bortføring. Dersom du har opplevd dette og vurderer å gå til søksmål, er det viktig å være klar over at norske domstoler ikke alltid har domsmyndighet til å avgjøre slike saker. Dette til tross for at flyttingen i utgangspunktet var ulovlig.

Ved felles foreldreansvar må begge samtykke til flytting til utlandet

Ved felles foreldreansvar er hovedregelen at begge parter må samtykke til at barna flytter til utlandet med den ene forelderen. Likevel hender det at den ene forelderen flytter til utlandet med barna uten å varsle eller innhente samtykke fra den annen part. Foreligger det ikke et slikt samtykke vil flytting til utlandet være ulovlig barnebortføring og stride mot norsk lov.

Har den ene forelderen tatt med seg barna til utlandet til tross for at samtykke ikke er innhentet, vil gjenværende forelder ofte oppleve dette som svært tøft. Barna har kanskje flyttet til et land langt unna og gjenværende forelder vet kanskje heller ikke nøyaktig hvor barna befinner seg. Av den grunn blir gjennomføring av samvær og deltakelse i foreldreansvaret naturlig nok vanskelig. Slike saker ender derfor ofte med at gjenværende forelder ønsker å gå til sak for domstolene om foreldreansvar, fast bosted eller samværsrett.

Norske domstoler har ikke alltid domsmyndighet til å avgjøre saken

Ønsker gjenværende forelder å gå til søksmål kan det imidlertid være vanskelig å vite i hvilket land søksmål skal reises. Det er nemlig slik at norske domstoler ikke alltid har domsmyndighet til å avgjøre saker om barne- og familierett i tilfeller hvor den ene forelderen ulovlig har flyttet til utlandet med barna.

Utgangspunktet er at Norske domstoler kun har domsmyndighet når barnet har vanlig bosted i Norge

Det følger av barneloven § 82 at norske domstoler bare har myndighet til å avgjøre saker om foreldreansvar, samværsrett og fast bosted når barnet har «vanleg bosted i Norge». Hva som vil være barnets vanlige bosted vil bero på en konkret helhetsvurdering hvor det sentrale vil være hvor sentrum av barnets interesser ligger.

Spørsmålet kan imidlertid bli problematisk i tilfeller hvor den ene forelderen har flyttet ulovlig til utlandet med barna. Dette fordi sentrum av barnas interesser nå kan være i det tilflyttede landet. Barna har kanskje begynt i barnehage eller på skole, lært språket, fått venner og et nytt nettverk i det nye landet. Er dette tilfellet vil barnas vanlige bosted ikke lenger være i Norge og etter barneloven vil norske domstoler ikke ha myndighet til å avgjøre søksmålet. Skal gjenværende forelder gå til sak i slike tilfeller er utgangspunktet at søksmål må reises det landet hvor barna nå bor.

Har barna vanlig bosted i et annet land på grunn av ulovlig bortføring er det et viktig tilleggsvilkår

Det vil imidlertid kunne oppfattes som svært urimelig dersom en forelder som ulovlig bortfører et barn til utlandet skal kunne nyte godt av at norske domstoler ikke lenger har domsmyndighet. Av den grunn er det inntatt et tilleggsvilkår i Haag-konvensjonen artikkel 7. Bestemmelsen regulerer overgang av domsmyndighet i tilfeller hvor det har skjedd en ulovlig barnebortføring. Bestemmelsen gjelder som norsk lov.

Etter konvensjonens artikkel 7 vil utenlandske domstoler kun ha myndighet til å avgjøre saker når gjenværende forelder har eller burde hatt kunnskap om hvor barnet oppholder seg i over ett år. Har den gjenværende forelderen ikke hatt slik kunnskap lengre enn ett år, vil vedkommende likevel kunne reise sak for norske domstoler. Dette til tross for at barnet har vanlig bosted i det nye landet.

Hva som nærmere ligger i vilkåret om «kjennskap til hvor barnet oppholder seg» ble nylig klarlagt av Høyesterett

Det har lenge vært tvil om hva som nærmere ligger i vilkåret om «kjennskap til hvor barnet oppholder seg» . Høyesterett kom imidlertid nylig med viktige prinsipielle uttalelser om hvordan bestemmelsen skal forstås. I tråd med internasjonal rett fant Høyesterett at vilkåret i artikkel 7 oppstiller et krav om at gjenværende forelder må ha hatt kunnskap om hvilken adresse adresse barnet oppholder seg på. Har vedkommende bare kunnskap om i hvilket land barnet bor i vil norske domstoler ikke miste sin domsmyndighet.

Osloadvokatene ved advokat Andreas Damsgård representerte en av partene i saken for Høyesterett. Mor hadde flyttet til Østerrike med datteren. Partene hadde felles foreldreansvar og far hadde ikke samtykket til flytting. Far reiste derfor sak om samværsrett for norske domstoler. I både tingretten og lagmannsretten ble saken avvist med den begrunnelse at norske domstoler ikke lenger hadde domsmyndighet. Dette fordi sentrum av datterens interesser ikke lenger var i Norge. Da faren i over ett år også hadde hatt kjennskap til at datteren oppholdt seg i Østerrike kom begge instanser til at saken måtte reises i Østerrike.

Ikke tilstrekkelig å kun vite hvilket land barnet oppholder seg

Høyesterett kom imidlertid til et annet resultat enn tingretten og lagmannsretten. Høyesterett var enige i at sentrum av datterens interesser var i Østerrike og at hennes vanlige bosted dermed ikke lenger var i Norge. Derimot fant Høyesterett at vilkåret i Haag-konvensjonen artikkel 7 ikke var oppfylt. Høyesterett viste til internasjonal rett og bemerket at bestemmelsen må forstås strengt. Hvor det har skjedd en ulovlig bortføring, vil det ikke være tilstrekkelig at gjenværende forelder har kunnskap om hvilket land barnet bor i. Skal norske domstoler miste sin domsmyndighet må gjenværende forelder ha kjennskap til hvilken adresse barnet oppholder seg på, og denne kunnskapen må vedkommende ha hatt i over ett år. Først da vil det være rimelig å kreve at gjenværende forelder går til søksmål i barnets nye hjemland.

Ettersom faren ikke hadde hatt kunnskap om hvor i Østerrike datteren befant seg, fant Høyesterett at vilkåret i artikkel 7 ikke var oppfylt. Norske domstoler hadde dermed fremdeles domsmyndighet til å avgjøre saken om samvær, og far fikk medhold fullt ut i Høyesterett. At saken hadde blitt avvist både i tingretten og lagmannsretten var således feil, og far fikk dermed dekket alle sine sakskostnader.

Trenger du hjelp i forbindelse med en lignende sak?

Har du opplevd at den andre forelderen har flyttet til utlandet med felles barn, uten at du har samtykket til dette, hjelper vi deg gjerne. Osloadvokatene har lang erfaring i saker innen barnerett. Ta kontakt dersom du ønsker en vurdering av din sak og råd om hvordan du best bør gå frem videre.