Barneverntjenesten unnlot å gripe inn til tross for kjennskap til massiv omsorgsvikt 

De første bekymringsmeldingene kom da barna var i spedbarnsalder

Foreldrene til barna tilhørte romfolket og giftet seg i Norge i ung alder. Foreldrene bosatte seg i en leilighet i Oslo og sammen fikk de fem barn. Familielivet fungerte imidlertid dårlig. Allerede da barna var i spedbarnsalder mottok barnevernet flere bekymringsmeldinger fra både krisesentre og privatpersoner. Blant annet var et barn på ca. 1 år blitt observert gråtende utenfor boligblokken en vinterdag i februar, kun ikledd tynne klær.

Et krisesenter hadde også sendt en bekymringsmelding til barnevernet etter at moren hadde oppsøkt krisesenteret sammen med to av barna. Hun hadde da hatt blåmerker, kutt og brennmerker på kroppen og fortalt at barnefaren hadde mishandlet henne.

En lang og omfattende barnevernshistorie på over 20 år

Dette var starten på en lang og omfattende barnevernshistorie for de fem barna. Den første bekymringsmeldingen kom i 1992 og familiens barnevernssak strekker seg over 20 år. I denne perioden mottok barneverntjenesten en rekke bekymringsmeldinger hvor det ble uttrykt alvorlig bekymring for barna. Bekymringsmeldingene kom både fra barnevernvakten, ulike skoler, krisesentre og private.

Det ble varslet om vold, mishandling og alvorlig omsorgssvikt. Barneverntjenesten fikk også informasjon om at barnefaren var heroinmisbruker og at han ruset seg foran barna. Ved flere anledninger hadde også moren selv søkt hjelp hos politiet og uttrykt at hun ville bort fra faren på grunn av gjentagende mishandling.

Familien fikk oppfølgning fra barnevernet og tiltak ble iverksatt

Barneverntjenesten åpnet flere undersøkelsessaker hos familien som følge av de mange bekymringsmeldingene. Det ble tidlig knyttet stor bekymring til familien og barneverntjenesten konkluderte med at barnas situasjon var alvorlig, ustabil og lite forutsigbar. Det ble iverksatt flere tiltak for å bedre barnas situasjon, men samarbeidet mellom barnevernet og familien fungerte dårlig. Tiltakene som ble iverksatt førte ikke til stabilitet og varige endringer for barna. Selv med oppfølgning fra barnevernet sluttet ikke problemene å opphøre.

Hverdag preget av kaos og normløshet

Med årene mottok barneverntjenesten stadig nye bekymringsmeldinger og det ble rapportert om  gjentatte episoder med vold og mishandling. Faren fortsatte å ruse seg og morens psykiske helse ble stadig verre. Ved flere hjemmebesøk hos familien hadde barna vært ustelte med skitne klær, flere med råtne tenner, arr og betente sår som ikke var forsvarlig behandlet. Det var åpenbart at foreldrene ikke klarte å gi barna tilstrekkelig omsorg og trygghet, og søsknenes hverdag var preget av kaos og normløshet. Tiltakene som hadde blitt iverksatt hadde vært lite effektive.

Alvorlige helsemessige utfordringer, rus og kriminalitet

Søsknene klarte aldri å tilpasse seg samfunnet, og ingen av barna fullførte skolen. Flere av søsknene begynte med rus og kriminalitet, og har sonet til dels lange fengselsstraffer. Alle søsknene har også fått alvorlige helsemessige utfordringer på grunn den massive omsorgssvikten, blant annet posttraumatisk stresslidelse, personlighetsforstyrrelse og tunge depresjoner.

Søsknene reiste erstatningssak mot Oslo kommune

I 2018 gikk de fem søsknene til søksmål mot Oslo kommune med krav om erstatning som følge av manglende inngripen fra barnevernet under deres oppvekst. Hovedforhandlingen ble avholdt i Oslo tingrett i august 2019. Retten tok da stilling til om Oslo kommune var erstatningspliktige overfor de fem søsknene for skadene de var blitt påført som følge av den massive omsorgssvikten.

Tre vilkår må være oppfylt

Etter gjeldende rett må tre grunnvilkår være oppfylt for at det skal foreligge et erstatningsansvar. Det må foreligge et ansvarsgrunnlag, saksøkerne må være påført en skade, og det må være årsakssammenheng mellom ansvarsgrunnlaget og skaden.

Retten kom til at barneverntjenesten hadde opptrådt klart uaktsomt

Under hovedforhandlingen tok retten først stilling til ansvarsgrunnlaget og vurderte om kommunen kunne holdes ansvarlig etter det alminnelige arbeidsgiveransvaret i skadeerstatningsloven § 2-1, som forutsetter at det påvises uaktsomhet fra noen som kommunen svarer for.

Det sentrale spørsmålet var om Oslo kommune, ved barneverntjenesten, var å bebreide for manglende behandling av de fem saksøkerne ved å ikke sikre varige endringer i saksøkernes omsorgssituasjon, og om kommunen dermed hadde opptrådt uaktsomt.

Retten fant at barneverntjenesten hadde vært godt kjent med at barna vokste opp i et hjem preget av vold, rus, kriminalitet og omfattende omsorgssvikt. Til tross for kjennskap til de alvorlige forholdene hadde barneverntjenesten likevel ikke besluttet omsorgsovertakelse. I stedet hadde barneverntjenesten i løpet av de 20 årene som saken hadde pågått kun iverksatt tiltak i form av samtaler, veiledning og økonomisk støtte.

Da barneverntjenesten ikke i større grad hadde sikret varige endringer i saksøkernes omsorgssituasjon, kom retten til at kommunen ikke hadde oppfylt de krav saksøkerne med rimeligheten kunne stille til barneverntjenesten. Å ikke beslutte omsorgsovertakelse under slike alvorlige forhold var klart uaktsomt opptreden. Oslo kommune var dermed erstatningsansvarlig etter skadeerstatningsloven § 2-1.

Årsakssammenheng mellom barneverntjenestens behandling og søsknenes skader

Retten gikk deretter videre til å behandle de to vilkårene om skade og årsakssammenheng. Ettersom alle søsknene var diagnostisert med alvorlige psykiske lidelser, blant annet posttraumatisk stresslidelse, angst, depresjon og personlighetsforstyrrelse, var det klart at det forelå en skade.

Videre fant retten at det var årsakssammenheng mellom de dokumenterte skadene søsknene var blitt påført og den manglende inngripen fra barneverntjenesten. Det var sannsynlighetsovervekt for at søsknenes helsemessige skader var forårsaket av vold og grov omsorgssvikt i barndommen.

Skadene kunne derfor både vært avverget og reparert dersom barneverntjenesten hadde grepet inn og sørget for omsorgsovertakelse. På bakgrunn av dette fant retten at barneverntjenestens unnlatelser hadde vært så vesentlig i årsaksbildet at det var naturlig å knytte ansvar til den.

Retten kom dermed til at alle de tre vilkårene for erstatning var oppfylt. På grunn av barneverntjenestens manglende inngripen ble Oslo kommune holdt erstatningsansvarlig overfor de saksøkte etter skadeerstatningsloven § 2-1. Til sammen fikk de fem søsknene utbetalt 8,2 millioner kroner.

Trenger du hjelp i forbindelse med en barnevernssak?

Barn som har opplevd å bli sviktet av de som skulle ta var på dem da de var små, lurer ofte på om noen kan holdes ansvarlig for det de har opplevd. Ofte vil dette kunne være tilfellet, og det hender at både foreldre og barn har krav på erstatning grunnet feil begått av barneverntjenesten. Slik som i den nevnte dommen kan barn ha krav på erstatning dersom barnevernet ikke grep inn å sørget for omsorgsovertakelse, selv om vilkårene for dette var oppfylt. I andre tilfeller kan barn ha krav på erstatning dersom loven ikke ble fulgt i tiden barnet var under barnevernets omsorg. Har barneverntjenesten derimot grepet inn uten at vilkårene for dette var oppfylt, vil også foreldre kunne ha krav på erstatning.

Osloadvokatene har flere dyktige advokater med høy kompetanse og lang erfaring i saker som gjelder barnevernet. Ønsker du hjelp i forbindelse med en barnevernssak, hjelper vi deg gjerne. Ta kontakt dersom du ønsker en vurdering av din sak, og råd om hvordan du best bør gå frem videre. Vi vil sørge for at dine interesser blir ivaretatt på best mulig måte.