Har du inngått en urimelig avtale?
Det klare utgangspunktet i norsk rett er at avtaler skal holdes. Det vil si at du som avtalepart har en plikt til å oppfylle avtalen etter dens innhold.
I visse tilfeller kan imidlertid avtalen vise seg å være så urimelig at du har behov for å komme deg ut av avtaleforholdet. I en slik situasjon vil avtaleloven § 36 kunne benyttes til å kjenne avtalen ugyldig.
Avtaleloven § 36
Avtaleloven § 36 utgjør et unntak fra den klare hovedregelen om at avtaler skal holdes. Bestemmelsen fastsetter at en avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres dersom det vil virke «urimelig eller i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende». Kort forklart innebærer bestemmelsen at domstolene har kompetanse til å sette strek over hele avtalen, deler av avtalen eller endre ett eller flere av avtalevilkårene. Forutsetningen er at domstolen finner avtalen «urimelig».
Avtalen må være urimelig
Urimelighetskriteriet er vagt og svært skjønnsmessig. I bestemmelsens andre ledd er det imidlertid angitt visse retningslinjer for hva domstolene kan legge vekt på ved vurderingen av om en avtale er urimelig. Disse retningslinjene er avtalens innhold, partenes stilling, forholdene ved avtalens inngåelse og senere inntrådte forhold. Retningslinjene er ikke uttømmende. Det betyr at domstolene også kan vektlegge andre forhold enn de nevnte ved vurderingen av om avtalen er urimelig.
Avtalens innhold
Utgangspunktet for urimelighetsvurderingen vil gjerne være om avtalens innhold er urimelig. Dersom avtalen følger avtalevilkår som ofte benyttes vil det normalt sett ikke være grunnlag for å sensurere en avtale etter avtalelovens § 36. Det samme gjelder hvis avtalen er vanlig i en bestemt bransje. Det kan være grunnlag for ugyldighet eller revisjon av avtalen om avtalen innebærer at du har påtatt deg hele risikoen i kontraktsforholdet. Også dersom det er en stor ubalanse mellom deg og kontraktsmotparten. Du har for eksempel betalt en alt for høy pris for en vare eller tjeneste.
Forbrukervern
Videre er partenes stilling er angitt som et moment i urimelighetsvurderingen. Dette innebærer at en avtale hvor den ene parten er underlegen i forhold til den andre lettere kan være urimelig enn en avtale hvor to likeverdige parter har inngått en avtale. Tankegangen er at en underlegen avtalepart har et større behov for beskyttelse enn to likevektige parter. Denne forbrukerverntankegangen utgjør selve bakgrunnen for vedtagelsen av bestemmelsen. I praksis betyr dette at jo større behov du som avtalepart har for vern, jo mindre skal til for at avtalen er urimelig. Dette leder igjen til at det skal mye til for å kjenne en avtale mellom to likevektige parter ugyldig.