Revidere avtale etter kunsthandleren hadde opptrått illojalt
To viktige grunnprinsipper i norsk rett er at avtaler skal holdes og at du inngår avtaler på egen risiko. Det er imidlertid slik at avtalen i ettertid kan fremstå svært urimelig og urettferdig for den ene parten.
I slike tilfeller kan det være grunnlag for å revidere, altså å endre avtalen på grunnlag av avtaleloven § 36. Dette var tilfellet i Munch-dommen, hvor Høyesterett kom til at avtalen var urimelig som følge av den ene partens «illojale og svikaktige» opptreden.
Kunne man revidere avtaleklausulen?
I dommen inntatt i Rt. 2008 s. 1365 behandlet Høyesterett spørsmålet om en avtaleklausul om likedeling av fortjeneste ved salg av et maleri, kunne revideres på grunnlag av avtaleloven § 36. Utgangspunktet etter avtaleloven § 36 er at en avtale helt eller delvis kan settes til side eller endres dersom det ville virke urimelig, eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende.
Kjøpte bilde for høyere pris enn verdi
Partene i saken, en privatpraktiserende tannlege og en selvstendig næringsdrivende innen formidling av kunst, inngikk avtale om kjøp av maleriet «To sykepleiersker», malt av Edvard Munch. Kjøpesummen var oppgitt å være 12 millioner, og tannlegen betalte 10 millioner av denne. Kunstformidleren betalte de resterende 2 millionene. Formålet med kjøpet var å tjene penger ved videresalg, og fortjenesten ved et etterfølgende salg skulle fordeles likt mellom partene.
Etter et halvt år ble tannlegen gjennom en artikkel i Dagens Næringsliv, gjort oppmerksom på at kjøpesummen ikke var 12 millioner slik kunstformidleren hadde oppgitt, men derimot 6,2 millioner. Kunstformidleren hadde ikke bare unnlatt å bidra økonomisk ved kjøpet, han hadde også tilegnet seg tannlegens innskudd som overgikk kjøpesummen. I tillegg til dette hadde kunstformidleren bevisst oppgitt feil salgssum, slik at han selv kunne beholde en million utenfor likedelingen.
Helhetsvurdering ved revidering
Hvorvidt det kan foretas en revidering av avtalen, beror på en helhetsvurdering hvor det også må trekkes inn konkrete og subjektive forhold. Sentralt i vurderingen var at den urimelige avtalen kun var et resultat av kunstformidlerens illojale handlemåte. Særlig med tanke på at de ikke opptrådte som kontraktsmotparter, men som medinteressenter i et felles prosjekt.
Tillitsbrudd
Høyesterett uttalte:
«Det som i virkeligheten skjedde, var at Dymbe[tannlegen] ble stående med hele risikoen ved kjøpet. I tillegg medførte Parrs[kunstformidleren] tildekking av det reelle beløp maleriet var kjøpt for, at Dymbe overførte penger og verdier for 10 millioner kroner selv om kjøpesummen bare var 6,1 millioner. Dette kommer i tillegg til hans forsøk på å unndra en million av salgssummen fra likedelingen. Parr har ved dette opptrådt grovt illojalt og svikaktig overfor Dymbe. Det står da for meg som klart urimelig og støtende om Parr etter et så alvorlig tillitsbrudd skulle ha noen del av den fortjenesten som salget av maleriet- som altså i sin helhet må anses for å ha tilhørt Dymbe- hadde innbrakt.»
Resultatet ble dermed at avtalen ble revidert, slik at tannlegen fikk fortjenesten av salget i sin helhet.