Kompensasjon for merutgifter - hva gjelder egentlig?
Høyesterett avsa i 2010 en dom som gjaldt krav om tilleggsvederlag for veidrift som ble driftet i henhold til entreprisekontrakt. Entreprisekontrakten mellom Statens veivesen og Oslo Vei var inngått etter en forutgående anbudsinnbydelse. I konkurransegrunnlaget var det oppgitt hvor store saltmengder som var blitt benyttet for å gjennomføre tilsvarende avtale tidligere. Ved inngivelse av tilbud om inngåelse av avtale fra Oslo Vei ble det bygd på disse opplysningene.
Spørsmålet i saken var hvem av partene som hadde risikoen for merutgifter – at det faktiske saltforbruket ble så mye høyere enn det som var oppgitt som tidligere rapportert saltforbruk.
Brukte tre ganger så mye salt
For vinterdriften av veiene inngikk Oslo Vei avtale med underentreprenør som skulle gjennomføre forpliktelsen etter avtalen med Statens Veivesen. Det viste seg at underentreprenøren, TF-anlegg, brukte bortimot tre ganger så mye salt i forhold til det som var opplyst som det tidligere rapporterte i konkurransegrunnlaget. Høyesterett kom frem til at dette skyldtes en kombinasjon av flere forhold. For det første var det tidligere rapporterte saltforbruket beheftet med feil, i det det hadde blitt underrapportert. For det andre hadde saltforbruket økt vesentlig. Høyesterett mente dette skyldtes TF-anleggs valg av driftsopplegg og saltingsstrategi.
Hvordan skulle begrepet merutgifter tolkes?
Førstvoterende tok utgangspunkt i NS-3430 punkt 7.5 som var inntatt i anbudsinnbydelsen. Etter NS fulgte det at dersom entreprenøren ble påført merutgifter på grunn av årsaker som kunne henføres til byggherrens forhold, kunne han kreve dette dekket av byggherren. Spørsmålet som dermed oppstod var hvordan begrepet «merutgifter» skulle tolkes.
Faktisk påløpte utgifter
Førstvoterende fant at begrepet «merutgifter» måtte tolkes som faktisk påløpte utgifter. De faktiske påløpte utgiftene for Oslo Vei bestod i innkjøp av saltet og lagring. Erstatningskravet ble da fastsatt til å være på 2 millioner kroner. Utlegget av saltet ble ikke omfattet, ettersom underentreprenøren hadde frafalt kravet om dekning av dette av kommersielle grunner.
Utlegg av saltet
Mindretallet i Høyesterett fant i motsetning til flertallet at «merutgifter» også omfattet utlegg av saltet. Mindretallet foretok en tolkning av begrepet «merutgifter» ut i fra kontraktens sammenheng, og fant at Oslo Vei var berettiget til å fremme kravet uavhengig av hvilke kostnader som faktisk hadde påløpt under utførelsen av arbeidet. Etter mindretallets mening hadde Oslo Vei krav på 5,4 millioner kroner i erstatning fra Staten.
Krav om tilleggsvederlag etter læren om bristende forutsetninger og etter avtaleloven § 36 var det enighet mellom flertallet og mindretallet i Høyesterett om at ikke kunne føre frem.
Har du penger utestående? Spørsmål om foreldelsesfrist?
Kontakt Osloadvokatene ved advokat Svein Wennevik
wennevik@advokat.no eller telefon +47 924 11 010
Relaterte saker: