Yrkesskadedekning under reise II
For ansatte som må benytte transport mellom arbeidsoppdrag for arbeidsgiver har det utviklet seg en praksis der vedkommende først må ha vært innom sitt kontorsted, på reise ut til arbeidsoppdraget, før vedkommende anses å være yrkesskadedekket og ha krav på yrkesskadeforsikring.
For grensedragningen av transportetapper mellom arbeidsoppdrag, frem for transport mellom hjem og arbeidsstedet vises det også til artikkel;
https://osloadvokatene.no/privat/personskade/yrkesskade/yrkesskadedekning-under-reise-i/
Yrkesskadedekning under reise kommenteres i rundskrivet
Tilgrunnliggende for vurdering om skader som inntreffer som følge av ulykkeshendelser under transportetapper i jobb anses å gi rett til yrkesskadeerstatning, er folketrygdloven § 13-6 som vil gjelde tilsvarende for yrkesskadeforsikringsloven. Fra rundskrivet til folketrygdlovens bestemmelse hitsettes følgende;
«Ambulerende virksomhet
Ved ambulerende virksomhet (skiftende arbeidssteder) gjelder trygden der hvor arbeidet til enhver tid foregår. Typisk ambulerende virksomhet er skogsarbeid, anleggsarbeid, transport mv. Arbeidstakere som har skiftende arbeidssteder, må av og til benytte veier til og fra arbeidsstedet som medfører særlig risiko. Som eksempel kan nevnes en skogsarbeider som må gå gjennom ulendt terreng eller over usikker is for å komme frem til hogststedet. I et slikt tilfelle anses også veien som arbeidssted i lovens forstand. Det er en forutsetning at det er nødvendig å gå den risikofylte veien for å komme frem til arbeidet, se Trygderettens kjennelse av 13. februar 1975 (ankesak nr. 2706/72 publ. nr. 11/9). Se også under kommentarene til paragrafens fjerde ledd nedenfor.
Kombinasjonen stasjonær og ambulerende virksomhet
[Endret 11/00]
Noen arbeidstakere er i arbeidsforhold hvor virksomheten skifter mellom å være stasjonær og ambulant. En selger vil for eksempel dele sin arbeidstid mellom arbeid på et fast kontor og kundebesøk. Når han er ute på kundebesøk, vil han være trygdet på vei fra kontoret og til kunden og mellom de forskjellige kundene og tilbake til kontoret. Han vil imidlertid ikke være trygdet på vei hjem fra siste arbeidssted (kontor eller kunde). Det samme gjelder på vei fra hjemmet og til første arbeidssted (kontor eller kunde). Han befinner seg da i samme situasjon som arbeidstakere med stasjonært arbeidssted. Denne praksis er stadfestet av Høyesterett i to dommer:
Sak nr. 204/1999 som ble avsagt den 14. februar 2000 gjaldt en installasjonsinspektør ved et elektrisitetsverk. Arbeidet besto bl.a. i å holde informasjonsmøter og besøke og utføre kontroller hos kunder på vegne av det stedlige elektrisitetstilsyn. N.N. avtalte normalt selv tidspunktet for informasjonsmøter og for besøk og inspeksjon, som også kunne finne sted før eller etter den normale arbeidstid. Det var ikke forutsatt at N.N. skulle møte opp på elektrisitetsverket før møter og besøk. N.N. benyttet egen bil til elektrisitetsverkets kontorsted, og til de forskjellige oppdragsstedene. Han ble ansett for å være i arbeid av arbeidsgiver selv om han kjørte fra bopel direkte til oppdragsstedet, og han mottok godtgjørelse for kjøring i forbindelse med slike oppdrag. N.N. omkom i en bilkollisjon da han etter avtale med en kunde en morgen kjørte i egen bil fra bopel for å foreta et kundebesøk. Han hadde med seg arbeidsveske med elektrikerverktøy og måleapparat i bilen. Kjørestrekningen var om lag 20 km. Han hadde ikke vært innom sitt faste arbeidssted før ulykken skjedde.
Prinsipiell avgjørelse i Høyesterett
Høyesteretts flertall (tre mot en) kom til at N.N. ikke var yrkesskadedekket da ulykken skjedde.
Den andre dommen, Høyesterettssak nr. 2000/60, avsagt 23. juni 2000, gjaldt en elektromontør ansatt i en elektroinstallasjonsbedrift. Bedriften hadde etablert en 24‑timers servicevakt. Dette innebar at en i bedriftens ledelse hadde vakttelefon, og at han formidlet oppdragene til den montøren det var mest hensiktsmessig å benytte. Ordningen omfattet de montører som til enhver tid disponerte en av bedriftens servicebiler, samt de som hadde egen innredet servicebil og avtale om å benytte denne. Montørene var ikke forpliktet til å være disponible for utrykning. Det var i alt bare tre til fem utrykninger i året utenom ordinær arbeidstid. I de øvrige tilfeller ble bedriften enig med kunden om at oppdraget skulle utføres neste dag, bl. annet fordi kunden da sparte utrykningstillegget. Selv om et oppdrag ble besluttet uført neste dag, ble likevel montøren underrettet kvelden før dersom dette ville spare ham for reisestrekning neste dag.
På veg hjem fra et kurs — hvor alle ansatte i bedriften hadde vært tilstede — fikk en i ledelsen litt før kl. 2000 henvendelse fra et handelssenter hvor en pappkompressor hadde sluttet å virke. Det ble bestemt at N.N. skulle utføre oppdraget ved arbeidstidens begynnelse neste dag kl. 0700. Grunnen til at det var N.N. som skulle utføre oppdraget, var at han hadde kjennskap til dette oppdragsstedet, og at han ville kjøre forbi dette på vei fra sitt hjem til sitt faste arbeidssted. N.N. disponerte på dette tidspunkt en av bedriftens servicebiler. Bilen inneholdt nødvendig serviceutstyr, verktøy og reservedeler. N.N. reiste hjemmefra den påfølgende morgen ca. kl. 0630. Før han nådde fram til oppdragsstedet ble han innblandet i en trafikkulykke der han omkom. Ulykken skjedde klokken 0648.
Høyesterett kom til at N.N. ikke var yrkesskadedekket da ulykken skjedde. Dommen var enstemmig.»
Er du blitt utsatt for en ulykke?
Dersom du har kommet til skade som følge av en ulykke i forbindelse med transportetappe i jobb, og trenger bistand fra advokat, ta kontakt med oss i Osloadvokatene. Du kan ha yrkesskadedekning under reise.