Sentral sensitisering
Sentral sensisering er ut fra mitt legmannsperspektiv, da jeg ikke innehar medisinsk faglig skolering og bakgrunn, en smerteteori. En smerteteori som tas til inntekt for å forklare, eller forsøke å forklare, forverring av smerter. I løpet av de seneste årene har teorien blitt behandlet av domstolene med hensyn til skadekonsekvenser etter en trafikkulykke eller arbeidsulykke, og da opp mot de konkrete skadesakene.
Under vilkåret om årsakssammenheng har sentral sentisiering blitt benyttet i rettspraksis i vurderingen om hvorvidt forverring av smerteplager er forenelig med medisinsk vitenskap og herunder «normen» hva gjelder biologisk forklaringsmodell. Høyesterett har i avgjørelse HR-2018-557-A, som gjaldt skader etter en trafikkulykke, gjort rede for begrepet slik:
«De tre sakkyndige for Høyesterett har redegjort for sin forståelse av begrepet sentral sensitisering. Så vidt jeg forstod dem, har selve uttrykket ikke et fullt ut omforent innhold. Det er blant annet variasjoner med hensyn til hva man legger i dette fra et vitenskapelig ståsted, sammenlignet med bruken i klinisk sammenheng. Ettersom den rettslige målestokken etter etablert praksis er hva som følger av «allment akseptert medisinsk viten», må Høyesterett her bygge på hva man fra et vitenskapelig ståsted mener med sentral sensitisering, og på hva man fra et vitenskapelig ståsted vet om dette fenomenet som forklaring på en ellers uforklart smerteutvikling etter nakkeslengtraumer.
Med utgangspunkt i professor Ellen Jørums redegjørelse for Høyesterett, legger jeg til grunn at sentral sensitisering er et fenomen hvor nervecellene i ryggmargen, på grunn av smertepåvirkning, etter hvert utvikler økt følsomhet for smerte. Dette kan i tilfelle gi allodyni, som er smerte ved stimulans som vanligvis ikke er smertefull. Også hyperalgesi er aktuelt, det vil si økt smerterespons på allerede smertefulle stimuli, med langvarig etter-effekt. Fenomenet er avdekket i dyreforsøk, ved registreringer direkte på nervecellene. Det er ikke foretatt tilsvarende studier på mennesker. Utrykket sentral sensitisering tjener foreløpig derfor kun som en indirekte forklaringsmodell.
Når jeg er tilbakeholden her, skyldes det dessuten at det ikke vil være mulig å skille virkningene av en eventuell sentral sensitisering som skyldes skade oppstått etter et nakkeslengtraume fra virkningene av en eventuell sentral sensitisering som har andre årsaker. Man ville da på sikt risikere en uheldig utglidning av årsaksvurderingen. Jeg viser her til det jeg sa innledningsvis om de hensynene som ivaretas gjennom den struktureringen av bevisbedømmelsen i nakkeslengsaker som følger av Høyesteretts etablerte praksis, nemlig behovet for å sikre kvaliteten på avgjørelsesgrunnlaget, behovet for forutberegnelighet og likebehandling og ønsket om å redusere tvister.»
Den biologiske forklaringsmodellen, der det forventes at smertene etter en ulykke er store/ moderate skadenært selve ulykken for deretter blir varige, eller at smertene etterhvert blir bedre og helt borte, er i tråd med rettspraksis blitt moderert/ utviklet under det som retten omtaler som «en indirekte forklaringsmodell». Her menes; selv om skadelidte har en uvanlig eller uventet smerteutvikling, kan det likevel være grunner for å kunne akseptere dette som skadebetinget sentral sensitisering. Som Høyesterett også er inne på, vil bevisbedømmelsen svært vanskelig.
Norsk forening for fysikalsk medisin og rehabilitering har utarbeidet en veileder for diagnostikk av sentral sensitisering, der lenken ligger nedenfor.
https://www.helsebiblioteket.no/retningslinjer/fysikalsk-medisin/muskel-og-skjelettplager/smerte
Dr. med Jan Lidbeck har i 2004 skrevet en artikkel, først publisert i Sverige 1999, som gjør rede for at det er oppnådd ny innsikt om komplekse skademekanismer fra slutten av 1990 tallet. Fra artikkelen hitsettes:
«Utvikling av langvarige muskel- og skjelettsmerter grunnet sentral forstyrret smertemodulering, innebærer et begrepsmessig gjennombrudd. Et nytt paradigme gir bedre forståelse og har mange praktiske og kliniske konsekvenser. En av de viktigste konsekvensene er behovet for en ny klassifisering av smerte basert på patofysiologiske mekanismer og ikke på årsaksforhold eller på smerteregionene som er involvert.»
I artikkelen gjøres det rede for at det lenge har vært diskutert innen smerteforskning hvorvidt dysfunksjonell sentral smertemodulering kan være opphavet til langvarige smerter etter traumer, og da også ved at traumer med relativ lavt/ ubetydelig vevskade kan medføre til en invalidiserende smertetilstand. Det finnes støtte, slik dr. Libeck har funnet, for at behandlings- resistent syndrom forårsakes av sentral dysfunksjonell smerte. Artikkelen fra dr. Libeck legges nedenfor.
file://filer2/72996she$/Downloads/0104_Fagartikkel.pdf
Dersom du har vært utsatt for en trafikkulykke eller arbeidsulykke kan du ta kontakt med oss for vurdering av advokatbistand mot forsikringsselskapet.