Fikk etterlattepensjon selv om ekteskapet ikke kunne bevises

Mannen døde i Iran

Kvinnen hevdet at hun hadde vært gift med en afghansk mann og at ekteskapet var inngått i Iran i 1992. Kvinnen hadde også to barn som hun mente at denne mannen var far til. Det forelå en bekreftet dødsattest som slo fast at mannen døde i Iran kort tid før kvinnen fikk asyl i Norge. NAV mente imidlertid at det ikke var tilstrekkelig bevist at mannen og kvinnen hadde vært gift, eller at de hadde barn sammen.

Vilkårene for etterlattepensjon

For å kunne ha krav på etterlattepensjon må et av de tre alternativene i folketrygdloven § 17-3 være oppfylt. Man må enten være medlem i trygden i de tre siste årene før dødsfallet, eller mottatt pensjon eller trygd i samme tidsrom. Etter bokstav c kan også flyktninger motta etterlattepensjon. Kvinnen oppfylte derfor dette vilkåret.

I tillegg er det ytterligere vilkår i § 17-5. Etter bokstav a må partene ha vært gift i minst fem år. Etter bokstav b kan det også gis etterlattepensjon hvis ektefellene har eller har hatt felles barn. For kvinnens del var begge disse vilkårene aktuelle.

Forelå ikke gyldig vielsesattest

Kvinnen hadde lagt frem en vielsesattest som var utstedt av afghansk Hizbollah i 1992 som dokumentasjon på at ekteskapet var inngått. NAV mente at denne ikke kunne anses som gyldig. De viste til at Hizbollah ikke var offisiell myndighet i Iran, og derfor ikke kunne utstede vielsesattest. Dessuten mente NAV at afghanere uansett ikke kunne inngå ekteskap i Iran, derfor kunne ikke ekteskapet være gyldig.

Ekteskapet var ikke gyldig

Lagmannsretten var enig med NAV i at vielsesattesten ikke kunne anerkjennes etter ekteskaps- og folketrygdloven. Attesten var et religiøst dokument uten formell status. Lagmannsretten uttalte at utgangspunktet må være at det er søkeren som må fremlegge dokumentasjon som beviser at vilkårene er oppfylt. Hvis dette ikke lar seg gjøre må det foretas en vurdering av om opplysningene i saken samlet kan aksepteres som tilstrekkelig bevis for at ekteskap er inngått.

Ekteskapslignende forhold

Lagmannsretten påpekte at formell ekteskapsinngåelse ikke er et vilkår for etterlattepensjon. Etter folketrygdloven § 1-5 skal samboerskap med felles barn likestilles med ekteskap. Spørsmålet var da om det var tilstrekkelig med opplysninger til å kunne sannsynliggjøre at partene hadde levd sammen med felles barn.

Flere dokumenter fra Iran og Afghanistan

Det forelå flere offentlige dokumenter fra både Iran og Afghanistan som ble lagt frem i saken. Det ble bl.a. lagt vekt på en utskrift fra det iranske utlendingsdirektoratet som betegnet mannen, kvinnen og barna som en familie med felles familiekode. Denne familiekoden ble også funnet i andre dokumenter. I tillegg la lagmannsretten vekt på familiebilder, ID-dokumenter og vitnemål for barna fra deres skolegang.

Kunne man stole på dokumentasjonen?

Lagmannsretten påpekte at disse dokumentene isolert sett ikke hadde stor bevisverdi, og at dokumenter fra Iran og Afghanistan generelt sett har begrenset vekt på grunn av mangelfulle registreringssystemer og korrupsjon. Likevel kunne ikke generelle erfaringer eller mistanker om at dokumenter kan gi uttrykk for uriktige forhold være tilstrekkelig grunn til å se bort fra dem. For å kunne se bort fra slike dokumenter må det påvises konkrete holdepunkter for at opplysningene er feil. Dette kan f.eks. være hvis det finnes motstridende opplysninger i dokumentene.

Hadde krav på etterlattepensjon

Lagmannsretten kom frem til at den fremlagte dokumentasjonen i tilstrekkelig grad sannsynliggjorde at kvinnen hadde levd i et ekteskapslignende forhold med mannen og barna. Det forelå heller ikke grunnlag for å trekke dokumentasjonen i tvil. Kvinnen fikk derfor endelig tilkjent etterlattepensjon, åtte år etter at hun søkte første gang.